Flyktningkrisen er ikke over
Det er sommer. Temperaturen i havet har steget så mye at stadig flere kvinner og barn igjen har lagt ut på Middelhavet, på en høyst utrygg ferd i overfylte småbåter. Håpet deres er å nå fram til en strand, berge seg i land og finne trygghet i Europa. Men her i Europa er de uønsket. De truer vår trygghet.
Krisebegrepet har blitt hyppig brukt de siste månedene. Og kriser krever ekstraordinære tiltak.
Tilstrømningen av flyktninger på veg nordover gjennom Europa har stanset, men flyktningkrisen er langt fra over. Krisen for flyktningene blir bare større og større så lenge verdenssamfunnet ikke evner å ta tak i de bakenforliggende årsakene til at mennesker faktisk flykter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den reelle flyktningkrisen bare vokser i takt med at antallet flyktninger øker og øker. Konfliktområdene er så mange at vi ikke klarer å se hele bildet og langt mindre konsekvensene av det.
Det har ikke blitt tryggere i Syria, men det har blitt enda mer utrygt å være syrisk flyktning. Det er ingen tegn på at Eritrea respekterer menneskerettighetene, og fra Tyrkia rapporteres det at kvinner og barn på flukt ble skutt og drept ved grensen.
Hva skal til for at vi i fellesskap sier at nok er nok?
Solidaritetskrisen har aldri vært større. Har vårt verdensbilde blitt som et sjakkbrett?
Et sted hvor alle har fokus på å posisjonere seg for å vinne for egen del? Hvis det er målet, er jeg redd vi alle blir tapere.
Valg av ord skaper virkelighet. Politikken har sitt språk, og troen har sitt. Men ord som humanitet, menneskeverd, respekt, solidaritet, verdighet, medmenneskelighet, nestekjærlighet og skapt av Gud, kan ha et felles sikte.
Troen er ikke naiv. Ut fra vår tro vet vi mye om menneskers begjær og egoisme, men også om våre etiske vurderinger og moralske ansvar. Vi kjenner hele tiden faren for at vi blir oss selv nok, faren for i praksis å forkaste at Jesus ga oss det dobbelte kjærlighetsbudet. Innenfor hvilke rammer skal dette håndteres?
Hvordan tar vi vare på respekten for dem som er på flukt når vi definerer hva som er krise?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvordan tar vi vare på vår egen selvrespekt når vi definerer handlingsalternativene?
FN eksisterer ikke fordi verden er forent, men fordi verden trenger at vi forenes i de store, grunnleggende utfordringene. Våger vi å ha tillit til de redskapene FN har gitt oss?
Flyktningkrisen har aldri vært større enn den er nå. Ikke solidaritetskrisen heller. Har verdensbildet vårt blitt som et sjakkbrett? I tilfelle utgjør det den største trusselen mot alles trygghet.
