Når mennesker lager sin egen religion

Vi har religionsfrihet i Norge, og det er snart hundre år siden vi avskaffet skikken med obligatorisk kirkelig vigsel. Hvorfor da insistere på å lage en kirkelig vigsel basert på en åpenbart ubibelsk ekteskapsordning?

I forslaget til vigselsordning for likekjønnede og ulikekjønnede par som nå har vært ute til høring, innledes den kirkelige handling med følgende påstand: «Når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap, stadfester Gud dette ekteskapet med sin velsignelse.»

Det er en underlig formulering. Den opphever ekteskapet som en guddommelig ordning, noe som er en forutsetning for at vi i det hele tatt har en kirkelig vigsel. I stedet framstilles ekteskapet som et menneskelig påfunn, og for dette påberoper en seg guddommelig velsignelse. De bibeltekster som begrunner velsignelsen, 1.Mos 1,27–28 og Matt 19,4–6, må imidlertid tas ut, for de forutsetter at det er en mann og en kvinne som gifter seg. I stedet foreslås det lest noen tekster som ikke handler om ekteskapet i det hele tatt.

Man kunne tro at dette var laget av noen av nyordningens motstandere som en slags ironisk demonstrasjon av hvor umulig dette er. Men det ser ut som det finnes mennesker som mener at dette skal tas alvorlig. Noen høringsuttalelser tyder også på det.

Selvsagt er det også mange som reagerer, og flere av høringsuttalelsene, blant annet fra noen av biskopene, kommenterer da også akkurat det jeg her har pekt på. Men ingen av høringsuttalelsene går inn på det som her er det reelle problemet: Når en ikke har bruk for den bibelske ekteskapsforståelsen, men insisterer på å erstatte den med sin egen, hvorfor skal en trekke dette inn i kirken? Vi har religionsfrihet i Norge, og det er snart hundre år siden vi avskaffet skikken med obligatorisk kirkelig vigsel. Hvorfor da insistere på å lage en kirkelig vigsel basert på en åpenbart ubibelsk ekteskapsordning? Det er da mange andre steder som ville være mye mer naturlige for å feire menneskepåfunn av denne typen.

Det er heller ikke noen av høringsuttalelsene kommenterer den aura av det ufrivillig komiske som nødvendigvis hviler over hele denne nyordningen. Man oppfører seg her som om det var en gudstjeneste det dreide seg om, og så er det bare noe mennesker har funnet på, og derfor må de bibeltekster som faktisk har noe med saken å gjøre, for all del ikke leses. Hva skal vi da gjøre når det er noen som oppdager skuespillet og ikke klarer å ta dette alvorlig lenger?

Kanskje det reviderte liturgiforslaget vi nå sikkert får, kunne si noe om dette. Enda bedre ville det være om vi la alt dette vekk og i stedet konsentrerte oss om reelle problemstillinger. Det skulle være mer enn nok å ta fatt på.

Les også: