KIRKEMØTE: Thomas Bratsberg (Tunsberg), Anette Fredly (Møre), Rikke Grevstad Kopperstad (Møre) og Marie Klakegg Grastveit (Stavanger) stemte alle mot å innføre ny vielsesliturgi på Kirkemøtet. Tre av dem blir værende i kirken. Bratsberg er usikker.  Foto: Birgit Opheim

Kirken de ikke vil forlate

tirsdag 31. januar 2017

Dette innlegget er en respons på "Ny vigselsliturgi vedtatt"

Samfunn

For det finnes nok mange som likevel kjenner seg så knyttet til Den norske kirke at de velger å bli værende.

Les flere saker fra Kirkemøtet

-----

Det er ikke spesielt overraskende at Øivind Benestad melder seg ut av Den norske kirke. Det hadde han selv varslet lang tid i forveien.

Egentlig er det mer overraskende at ikke flere følger ham. Dét sier noe om spenningen mellom kjøreregler og virkelighet. For det finnes nok mange som egentlig mener at den nye vigselsliturgien bryter med det de teologisk kan stå inne for, men som likevel kjenner seg så knyttet til Den norske kirke at de velger å bli værende.

Gårsdagens kirkemøtevedtak skaper en ny situasjon på flere plan. Mest synlig ved at vi i løpet av den nærmeste tiden ganske sikkert kommer til å se flere likekjønnede par bli viet i Den norske kirke. Den kaken som Åpen folkekirke hadde bestilt til kirkemøtehotellet, var uttrykk for en dyptfølt glede.

Gard Sandaker-Nielsen sa at liturgien vil skape «fantastiske øyeblikk.» Mer grunnleggende forandres situasjonen i kirken ved at man åpent lever med en erklært uenighet som går dypere enn det vi har vært vant med. Og her ligger kanskje den største forandringen.

Det blir stadig mer aktuelt å spørre om de kjørereglene som har vært gjeldende for kirkelig enhet forutsetter en grad av homogenitet som vi ikke lenger kan forutsette på samme måte som før.

I et lite land som Norge vil antallet premissleverandører være nokså begrenset. Og i et kulturelt homogent samfunn, som vi har vært, er det mulig å operere med nokså klare rammer for hva vi godtar og ikke. Men når det kulturelle mangfoldet blir større, blir det også vanskeligere å få alle til å passe inn i de etablerte kategoriene. Det er der vi befinner oss nå. I tillegg har kampviljen blitt mindre hos mange. Den norske kirke må finne ut av hvordan den skal forholde seg til de innbyrdes spenningene, nå som det man tidligere kalte synd har blitt noe man vil velsigne.

I et historisk lys har den kristne kirke håndtert teologiske uenigheter på et mer grunnleggende plan enn det vi står overfor i samlivsetikken. For eksempel i spørsmål om hvorvidt Jesus var både Gud og menneske, og om han sonet våre synder på korset og om han stod opp fra de døde. Likevel skal vi ikke undervurdere alvoret i vigselssaken. For den handler ikke først og fremst om hvordan vi skal tenke om kjærlighet mellom to av samme kjønn. Den handler aller mest om hvordan vi leser Bibelen. For en kristen kirke finnes det ikke så mye som er mer grunnleggende enn dét.

Nå går vi inn i en situasjon hvor én kirkemøtedelegat snakker om at det klassiske synet på ekteskapet har «tatt unge liv», mens en annen snakker om det nye synet som basert på usannhet. Det skal godt gjøres å finne arbeidsforhold hvor to prester kan forkynne hvert sitt syn i gjensidig harmoni.

Men et av hovedinntrykkene fra årets kirkemøtedebatter er hvor mange på den liberale siden som har understreket at de faktisk vil gi rom for det konservative synet. I går understreket Borg-biskop Atle Sommerfeldt tydelig at han vil forsvare konservative presters rett til å formidle sitt syn.

Kanskje vil en av virkningene av gårsdagens vedtak bli et større trykk mot alternative ordninger for menigheter og tilsyn. Det kan komme flere initiativ til valgmenigheter, og det kan komme forslag om egne biskoper for konservative kristne. Men mer sannsynlig er det at de fleste vil tilpasse seg den nye situasjonen.

Mange konservative vil nok kjenne på sorg over utviklingen i kirken. Og formelt sett vil de kanskje tenke at grunnlaget for kirkens enhet er brutt, eller i hvert fall kraftig utfordret. Men veien til å ta praktiske konsekvenser av dette, ser ut til å være svært lang. De åpenbare alternativene mangler. Og den konservative fløyen fremstår alt annet enn samlet.

Dette kan i praksis fort bli en seier for det som har vært Bispemøtets linje. De har ment at uenigheten i samlivsetikken, reell som den er, ikke bryter det kirkelige fellesskapet. Testen på denne linjen er ikke hvor mange som rent formelt melder seg ut, men hvordan menighetene på lokalplanet klarer å leve med to så ulike syn side om side.

Per nå ser det mer ut for at vi står overfor en slags resignert enhet enn noe kollektivt oppbrudd fra den konservative siden. Det sier en god del om den kirkelige situasjonen i dag. Og det sier også noe om en dyptfølt tro, eller i hvert fall et håp, om at også Den norske kirke kan bli revitalisert gjennom en åndelig oppvåkning.

Les også: