MOTSETNINGER: En virkeliggjøring av palestinernes selvbestemmelsesrett vil skape motsetninger ­internt. Evnen til å inngå kompromisser vil bli satt på prøve – hos palestinerne og israelerne, skriver Hans Morten Haugen. På bildet ser vi den tidligere britiske utenriksministeren Arthur Balfour. 
  Foto: AP Photo/NTB Scanpix

Balfourerklæringen og framtiden

fredag 3. november 2017

Samfunn

Israels framtid som jødisk stat avhenger av etablering av en palestinsk stat som er likeverdig med alle andre stater.

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

Balfourerklæringen, der den britiske utenriksministeren 2. november 1917 lovte jødene et «hjemland» i Palestina og der alle andre ble omtalt med betegnelsen «ikke-jødiske», får i disse dager betydelig oppmerksomhet. Noen vil feire. Andre vil sterkt beklage.

Erklæringen skjedde etter lang tids påvirkningsarbeid fra den andre lederen for Verdens sionistorganisasjon, Chaim Weizmann. Han ble Israels første president. I motsetning til Theodor Herzl skjønte Weizmann at britene var avgjørende for å virkeliggjøre en jødisk stat.

Balfourerklæringen er oppsummert av den ungarsk-fødte jødiske forfatteren og journalisten Arthur Koestler: «Aldri før har en nasjon lovet høytidelig en annen nasjon et land som tilhører en tredje.» President Woodrow Wilsons tese om nasjonenes selvbestemmelsesrett fikk anvendelse for jødene, men ikke for palestinerne.

Jødene i regionen støttet opprinnelig ikke sionismen. De så på sionismen som et sekulært prosjekt som ikke var i samsvar med den hebraiske Bibelen.

En måned etter Balfourerklæringen erobret britene Jerusalem og områdene rundt fra ottomanerne. Balfourerklæringen ble vist til i det britiske mandatet for Palestina da dette ble formelt vedtatt i 1923.

For å virkeliggjøre Balfourerklæringen sendte britene representanter som viste større forståelse for jødenes interesser enn palestinernes interesser. Britene bekjempet et militært opprør hos palestinerne.

De jødiske militsene, både innenfor revisjonistbevegelsen (Likud) og sosialistbevegelsen maktet ikke britene å nedkjempe. Etter flere terrorangrep ga britene i 1947 FN oppdraget å finne en løsning.

I mellomtiden hadde holocaust, den industrielle utryddingen av seks millioner jøder i Europa, gitt betydelig moralsk støtte til sionistenes krav.

Sionismen ble i begynnelsen fremmet gjennom oppkjøp av land og etablering av landbrukskollektiver. Fra 1948 skjedde det gjennom militære erobringer med overtakelse av hus og eiendom. De siste årene er preget av etablering av bosettinger på okkupert land, der ulike lover gjelder for israelere og palestinere.

Også i Israel praktiseres separasjonspolitikk. En lov fra 2014 sier at tettsteder med under 400 familier kan etablere «opptakskomiteer» som kan nekte personer å bosette seg dersom disse «ikke passer inn». I listen over forbudte nektinggrunner inkluderes ikke etnisitet. Palestinerne i Israel har imidlertid fulle politiske rettigheter.

Balfourerklæringen startet virkeliggjøringen av jødenes selvbestemmelsesrett, der jødene gradvis maktet å samle seg om en felles statsvisjon. Denne visjonen har ført til fordriving og urett og økte motsetninger internt.

En virkeliggjøring av palestinernes selvbestemmelsesrett vil skape motsetninger internt. Evnen til å inngå kompromisser vil bli satt på prøve – hos palestinerne og israelerne. Israels framtid som jødisk stat avhenger av etablering av en palestinsk stat som er likeverdig med alle andre stater. På sikt kan en slik stat fremme regional samhandling og tillit – til beste for alle folk.