Mer kompis enn landsfader

Han er ikke Einar Gerhardsen, og han er ikke Gro Harlem Brundtland. Men Jens Stoltenberg er en politisk leder av et større format enn de fleste. Boken hans står i stil med det.

Bokanmeldelse:

Jens Stoltenberg, Min historie

Gyldendal 2016

Innbundet, 555 sidert

Stor og varig respekt

Mitt forhold til Arbeiderpartiet er kanskje ikke helt ulikt Jens Stoltenbergs forhold til kirken og kristen tro. I utgangspunktet er det nokså få forbindelseslinjer, men både respekten og anerkjennelsen har vokst med årene.

I tillegg tror jeg mange på min alder forholder seg til Jens Stoltenberg omtrent som mange tidligere har gjort det med Gro. Jens har vært statsminister i til sammen nesten ti år av min levetid. Det er liksom normalen. Og statusen hans ble betydelig styrket i forbindelse med 22. juli.

Det finnes vektige argumenter for at han burde gått av. Men når angrepene først skjedde og tragedien rammet så brutalt, står det stor og varig respekt av hvordan Arbeiderpartiet under Stoltenbergs ledelse håndterte en situasjon som kunne ha endt med en helt annen polarisering enn vi har sett.

Familietid

Jeg husker at jeg for et par år siden leste et intervju med Stoltenbergs kone, Ingrid Schulerud. Dette var mens mannen ennå var statsminister. Hun snakket om familielivet deres, og beskrev det nærmest som at Jens sovnet til Nytt på nytt og våknet til Skavlan, og det var den familietiden de hadde. Helt slik var det nok ikke, men ingen trenger å tvile på at det er ekstremt krevende å være statsminister. Når han da hadde lagt bak seg tre perioder, han hadde ledet den lengst sittende regjeringen i Norge etter Einar Gerhardsen, hvor hentet han da motivasjonen til å ta på seg den enda mer krevende oppgaven det må være å lede Nato? Han kunne med god samvittighet ha trappet ned og visst at han til de grader har gjort sitt for å bidra til det norske fellesskapet.

Indre drivkraft

Men Stoltenberg har fortsatt den indre drivkraften som motiverer ham til å ta på seg nye utfordringer. Han har ofte blitt omtalt som en pragmatiker mer enn en idealist, og han har blitt kritisert for at det er vanskelig å få øye på hans politiske visjoner. Dette er ikke uten videre riktig. Grunnleggende er det viktig å huske på at det norske samfunnet i stor grad er bygget på den sosialdemokratiske modellen. Dermed har ikke Stoltenberg behov for noe fundamentalt systemskifte. Dernest var noe av det første han gjorde som ung AUF-er å bidra til å rydde bort de teoretiske og tidvis virkelighetsfjerne debattene om marxistisk teori. Det er fint og nødvendig med idealer, men det hjelper lite hvis disse ikke er i berøring med hverdagslivet.

Ekteskapet

Noe av det interessante med Jens Stoltenberg er at sosialøkonomen fremhever familiepolitikkens store betydning. Han er slett ikke en politiker som bare er opptatt av tall og statistikk, selv om han kan mer om økonomisk politikk enn de fleste. Stoltenbergs mor Karin var i sin tid en viktig premissleverandør for moderne norsk feminisme, og sønnen har fulgt i morens fotspor. Mer enn en gang har jeg tenkt for meg selv at den tydelige kjærligheten og respekten mellom Jens Stoltenberg og Ingrid Schulerud kan ha hatt større betydning for respekten for ekteskapet her i landet enn mange seminarer og prekener.

Samtidig må det da også sies at Stoltenberg her står i en helt annen tradisjon enn den Kristelig Folkeparti har stått i. Det ble svært tydelig da regjeringen hans innførte den nåværende ekteskapsloven, og Stoltenberg peker på dette som noe av det han er aller mest stolt av.

Kristen tro

I det hele tatt bærer Jens Stoltenberg preg av å ha vokst opp i en tid og i et miljø hvor kristen tro var en nærmest fremmedartet størrelse. Det er påfallende, men ikke overraskende, hvor lite som står om kristendommens betydning i denne boken. Ikke fordi Stoltenberg fremstår med noen negativ brodd, det gjør han ikke. Og det har han heller ikke gjort i debatter for øvrig. Men kristen tro er ikke noe han har et nært forhold til.

I forbindelse med 22. juli fremhever han at kirken på sitt beste er «et rom hvor det er omsorg, trøst og varme», og han anerkjenner at kirken samlet nasjonen i forbindelse med 22. juli. Ellers ser det ut til å være svært få berøringspunkter. Men aldri spydigheter eller nedlatende betraktninger.

Thorbjørn Jagland

Det som naturlig nok har fått mest oppmerksomhet i de første omtalene av Stoltenbergs bok, er omtalen av striden med Thorbjørn Jagland tidlig på 2000-tallet. Det skal virkelig bli spennende å lese hva Jagland selv har å si om denne tiden når hans egen bok en gang kommer. Det Stoltenberg skriver er egentlig ikke spesielt overraskende, men bekrefter først og fremst de antakelsene som allerede har vært etablert. Prinsipielt er det naturligvis uryddig når nestledere bidrar til å undergrave den valgte lederens stilling. Men samtidig kan vi nok alle se for oss situasjoner hvor vi ville ha gjort noe av det samme.

Eget tilnavn

Stoltenberg mener Jagland så konspirasjoner som ikke var der. Han understreker at det knapt noen gang var vesentlig politisk uenighet mellom dem. Problemene synes mer å ha befunnet seg på et sosialt, eller et relasjonelt plan. Men slike problemer kan være reelle nok. Og det må ha vært både rart og vanskelig for to mennesker som hadde samarbeidet nært i så mange år å oppleve forholdet så vanskelig. Jagland hadde et eget tilnavn på Jens, nemlig Hubert Stoltenberg. Det stammet fra et falskt legitimasjonskort Stoltenberg hadde operert med på den tiden da han for alvor kom på innsiden i AUF mot slutten av tenårene. Så godt kjente de hverandre.

Selvtillit

Jens Stoltenberg forteller om at læreren Christian Smit på Steinerskolen i sin tid lot eleven male og holde på med sitt. Etter å ha kommet hjem fra Jugoslavia, hvor far Thorvald jobbet på den norske ambassaden, omtaler Jens seg selv som usikker, som en som kunne føle seg litt utenfor. «Jeg er glad for tryggheten jeg vokste opp med, men også mangfoldet», skriver han. Etter hvert steg selvtilliten. Antakelig levde Stoltenberg med en litt delt identitetsfølelse, ikke helt ulik den misjonærbarn kan oppleve.

Likestilling

Stoltenberg har flere ganger fremhevet at hans eneste bevisste yrkesvalg i livet var det om åikke bli politiker. Så vet vi alle at slik ble det ikke. Det har vært interessant å lese Stoltenbergs betraktninger om livet som småbarnsfar, og om hvordan selv den ellers moderne familien Schulerud-Stoltenberg endte i en situasjon hvor det var Ingrid som måtte legge sin planlagte diplomatkarriere delvis til side for å gi rom for ektemannens politiske arbeid. Mer enn en gang måtte hun konstatere at mannen tok på seg nye oppgaver og oppdrag som tok mye av hans tid og krefter.

Her er vi ved et åpenbart likestillingsdilemma, som også ble understreket da Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes besøkte Skavlan for ganske nøyaktig ett år siden. Finnes hadde andre planer for livet sitt enn å gjøre mye av det han har måttet gjøre hjemme. I stedet har han gitt rom for Erna Solbergs politiske ambisjoner. Dilemmaet ligger i at Finnes ikke får disse årene tilbake. Og i det tilfellet er det altså hos mannen at denne utfordringen ligger. I de aller fleste tilfeller er det, som hos Stoltenberg, at det er Ingrid som har måttet gi avkall på planer og drømmer. I gode stunder kan man tenke at man har ofret seg for at ektefellen kan få gjøre en samfunnstjeneste. Men det tar ikke nødvendigvis bort opplevelsen av tapte muligheter.

Egne feiltrinn

Jens Stoltenberg har skrevet en åpen og reflektert bok. Den er godt komponert, og vanskelig å legge fra seg. Han inviterer leseren med inn i sine egne tankeprosesser, og er også åpen om egne feiltrinn. I en slik bok vil det være uunngåelig at han også sier noe om menneskene han har arbeidet med. For noens del innebærer dette at også negative utsagn og vurderinger blir omtalt. Etter mitt skjønn er Stoltenberg gjennomgående respektfull, og han fremhever flere ganger også gode egenskaper hos dem han kritiserer. Ikke minst gjelder det Thorbjørn Jagland.