KRF: «Når krybben er tom, bites hestene. Det gamle ordtaket sier litt om livet i Kristelig Folkeparti om dagen», skriver Tarjei Gilje. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Nå må noen snakke sammen

tirsdag 14. august 2018

Samfunn

Det er underlig at man ikke fra partiledelsen og partikontorets side over år har gjort mer for å bygge bro mellom disse leirene.

Når krybben er tom, bites hestene. Det gamle ordtaket sier litt om livet i Kristelig Folkeparti om dagen. Tilsynelatende er det to verdener som kolliderer, og to hovedfløyer som ikke finner utav det med hverandre. På den ene siden står de skuffede, sinte og fortvilte av både velgere og lokale politikere som opplever at partiet deres svikter i noen av de viktigste sakene for KrF.

På den andre siden står de som oppriktig tenker annerledes og vil arbeide for et annerledes parti, et parti som de tror vil ha større appell ikke minst blant dem som skal være fremtidens velgere. Det som gjør konflikten ekstra vanskelig er at de to partene trenger hverandre, dersom målet er å sikre KrF en fortsatt sentral plass på Stortinget.

I forrige uke ble det kjent at Marita Moltu og Elisabeth Leirgul, som begge ble innvalgt i Bergen bystyre for KrF i 2015, melder overgang til Partiet De Kristne. Det var ikke helt uventet, selv om det nok kom overraskende på mange. At Pål Kårbø, derimot, skulle forlate KrF til fordel for Høyre midt i en valgperiode, var det nok færre som hadde sett for seg. Søndag ble det også kjent at Knut Vindenes, som er vararepresentant til Bergen bystyre for KrF, går sammen med Kårbø over til Høyre.

Vi skal ikke overdrive virkningene av dette. I ethvert politisk parti finnes det fløyer, og gjerne også underavdelinger i fløyene. Og det er ikke nødvendigvis sånn at de som bruker de sterkeste ordene er de som snakker på vegne av flest. Situasjonen i Kristelig Folkeparti er ikke fullt så dyster som man nå kan få inntrykk av. Men partiet trenger både mobilisering og samling. Testen blir om de klarer å få til begge deler samtidig.

Den misnøyen vi ser nå handler delvis om kristne verdispørsmål og delvis om den mer grunnleggende politiske orienteringen i høyre/venstre-landskapet. Geir Jørgen Bekkevolds vielse av et likekjønnet par kan komme til å plage KrF i lang tid fremover. Rent politisk var nok vielsen en bjørnetjeneste. Det ser ut til å være et gjentakende problem at sentrale KrF-politikere enten undervurderer dybden i misnøyen blant viktige velgergrupper, eller at de med åpne øyne velger å overse denne misnøyen fordi de føler seg samvittighe KrF-uro i Hordaland tsforpliktet til å gjøre det de mener er rett.

Antakelig har Pål Kårbø rett når han i dagens avis beskriver Hordaland KrF som mer og mer delt. Igjen er det viktig å ikke overdramatisere. Sentrumskandidaten Dag Sele ble valgt til fylkesleder, men med knapp margin foran den mer høyrevennlige Beate Husa. Men det har ikke kommet rapporter som stor uro eller tilløp til splittelse verken under eller etter fylkesårsmøtet. Realiteten er at KrF tradisjonelt har vært delt når det gjelder plassering på høyre/venstre-aksen. Slik er det fortsatt.

Men skal KrF unngå at lokalvalget neste år og stortingsvalget i 2021 blir noe annet enn nye kapitler i historien om partiets lange nedtur, må minst to ting skje: De konservative må i større grad innse at endringene i Kristen-Norge antakelig, og dessverre, har kommet lenger enn mange har innsett når det gjelder holdningen til blant annet det tradisjonelle ekteskapet. KrF må reelt ha rom for både velgere og folkevalgte med syn som i kirkelig sammenheng kan betegnes som både konservative og liberale. På den andre siden må de mer liberale, eller progressive, eller hvilken betegnelse man nå skal bruke, innse at disse spørsmålene faktisk betyr mye for viktige velgergrupper fremdeles - og ikke bare for velgere over 80 år i vestlandske kroker.

Det er underlig at man ikke fra partiledelsen og partikontorets side over år har gjort mer for å bygge bro mellom disse leirene. Nå har frontene fått vokse seg unødig steile. Slik hadde det ikke trengt å være. Det man i det minste trenger er åpne samtaler om hvilke vurderinger de ulike grupperingene faktisk gjør. KrFs hovedproblem er ikke at partiet er lite, hovedproblemet er at splittelsen ser ut til å øke snarere enn å avta. Dette skyldes i betydelig grad en kirkelig utvikling som partiet ikke selv har forårsaket, men det hadde og har vært mulig å gjøre mer for å dempe de politiske virkningene av den.

Det finnes neppe noe ideologisk ståsted som ikke henter impulser fra kilder utenfor vitenskapelig etablerte sannheter. Derfor må ikke uttalelser om at KrF er et parti og ikke en menighet brukes som buffer for å hindre ideologiske samtaler. I stedet må mennesker med ulik overbevisning møtes og snakke ordentlig sammen, også om de vanskelige spørsmålene, snarere enn å la fjellene - i fysisk eller metaforisk forstand - stå i veien for kommunikasjonen. Ellers er det ikke så lenge til KrFs stortingsgruppe har omtrent like mange medlemmer som forsvarsrekken til et alminnelig fotballag.