En slags oppsummering av 2016

Oppsummeringer som denne vil sjeldent gi et helhetlig bilde av året som gikk, men her er i hvert fall min brikke i puslespillet som skal fortelle oss om 2016.

Året nærmer seg slutten. Vi feirer den grensesprengende hendelsen at Gud ble menneske i Jesus – for å frelse oss. Samtidig er nyttår rett rundt hjørnet, en tid som ofte brukes til oppsummering av året som er gått og kanskje også noen refleksjoner rundt året som snart begynner.

Slike oppsummeringer vil sjeldent gi et helhetlig bilde av året som gikk, men her er i hvert fall min brikke i puslespillet som skal fortelle oss om 2016.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 2016 opplever vi uro i verden, terrorfrykt og dype tragedier iSyria. Ord blir tomme i møte med nøden, men jeg håper vi klarer å se menneskene bak overskriftene og statistikkene. Mediene har et ansvar for hvordan de dekker dette.

På sitt beste kan de bidra til økt medmenneskelighet og engasjement for mennesker i nød. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom dette og en dekning som drives av sensasjonslyst og graving i andres tragedier.

Jeg mener for eksempel at det var uklokt med en så ufiltrert billedbruk som vi så i forbindelse med drapet på den russiske ambassadøren iTyrkia. Vi ser også en økning i videoklipp hos nettaviser hvor det advares mot sterke scener. Det er ingen tvil om at mange av disse sakene helt fint kunne blitt formidlet på en annen måte, uten at det hadde gått ut over nyhetsformidlingen. Men antall klikk ville trolig gått ned da ...

2016 var også året der Kristen-Norge var i medienes søkelys gjennom to konfliktrelaterte saker:VG-serien «Frelst» ogNRK Brennpunkts «Pengepredikanten». Dette er to krevende saker å forholde seg til for et Kristen-Norge som på mange måter føler seg på vikende front.

Samfunnets relasjon til kristendommen er mye svakere enn kun for få tiår siden, både i aktivt engasjement i kristne sammenhenger, i kristendomsforståelse og i moralske spørsmål.

LES:Hva tror journalisten på?

Når mange i tillegg har en – delvis begrunnet – opplevelse av at mediene er fiendtlig innstilt til dem, blir reaksjonen fra kristenfolket ofte lite konstruktiv i møte med kritiske saker. Her ser jeg nødvendigheten av å ha to tanker i hodet samtidig: takknemlighet for at mediene setter søkelyset på det kritikkverdige i samfunnet, også om det skulle ramme oss – og et kritisk blikk på hvordan mediene gjør dette, om det er vinklinger, påstander eller mediedramaturgi som tyder på forutinntatte holdninger eller manglende kunnskap.

LES:Takknemlige mediebrukere

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så mener jeg at vår følelse av å være på vikende front best kan bearbeides gjennom å feste blikket på Jesus, verdens frelser og vår herre. Det er gjennom et liv i hans nærhet, der han får prege våre liv, at vi igjen kan se at det kristne livet vokser frem og preger samfunnet vårt.