Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Åndsfrihet

lørdag 14. oktober 2017

Samfunn

Til tider har jeg ønsket meg til Danmark. Ikke fordi jeg er lei av norsk natur. Nei, Danmarks topografi kaller ikke på meg. Derimot er jeg til tider urolig for sider ved toleransen i norsk kultur.

Til tider har jeg ønsket meg til Danmark. Ikke fordi jeg er lei av norsk natur. Nei, Danmarks topografi kaller ikke på meg. Derimot er jeg til tider urolig for sider ved toleransen i norsk kultur.

Vil vi følge det svenske sporet, der åndstvangen nå gjør at selv friskoler etablert på religiøst grunnlag forbys å drive med religiøs praksis, eller følger vi det danske sporet av åndsfrihet i arven etter N.F.S. Grundtvig?

En av de viktigste politiske og ideologiske kampene i Norge framover er valget mellom disse to veiene. Vil vi ha en liberalisme der relativismen opphøyes til overordnet norm? Da vil den stå i fare for å bli totalitær og intolerant. Eller som filosofen Hans Skjervheim sa: «Når de liberale prinsipper blir absolutte, endrer det hele seg til absolutt illiberalitet.»

Alternativet er en sann liberalitet som gir frihet til og rom for ideologisk og trosmessig overbevisning uten at sannhetsspørsmålet avskrives. Retningen fra Stålsett-utvalget om det livssynsåpne samfunnet for få år tilbake gikk mer mot Danmark enn mot Sverige. Det burde være utgangspunkt for en fornyet debatt i vårt eget land.

I høst dannes en forening for åndsfrihet i Danmark. Den består av personer fra svært ulike livssynsmessige og politiske bakgrunner. Formålet er å tale åndsfrihetens sak i det offentlige rommet og å kommentere strømmen av aktuelle saker som setter åndsfriheten under press.

Foreningens forløper ble til da Carsten Hjorth Pedersen i Kristent Pædagogisk Institut i 2012 dannet en bred samfunnsallianse og stod bak et opprop med 21 teser om åndsfrihet. En av begrunnelsene for åndsfriheten er at den styrker og utvikler et samfunn, fordi forskjellige og motstridende overbevisninger møtes og motsies i gjensidig respekt.

Et samfunn av åndsfrihet preges av gode kår for åpen kritikk. Alle som krever sin frihet i samfunnet, må tåle å utsettes for kritikk, også minoritetene. Slik kritikk skal imidlertid hvile i ordets makt. Maktutøvelse gjennom tvang eller lovgivning skal unngås.

Denne formaningen gjelder ikke bare som bremse for den lovgivende myndighet. Media har et særlig ansvar for å formidle ut fra prinsippet om «gjensidig respekt».

Åndsfriheten har relativt greie kår i Norge, men den utfordres også tid om annen på bestemte områder. Det mest vesentlige området er ansettelsesfriheten for all livssynsbasert virksomhet.

Jeg diskuterte dette for noen år siden med Lars Gule i Humanismens hus, og forsamlingen ble litt paff av at vi var prinsipielt enig. Da Gule spurte retorisk utover forsamlingen av sine trosfeller om de virkelig mente at de kunne ha en katolikk som vaktmester i arbeidsfellesskapet på huset, var det ingen som mukket.

I tillegg sa han om oss i Normisjon at han syntes vårt syn på seksualitet var forkastelig, men at han ville forsvare vår rett til å ansette i samsvar med vår overbevisning. Det er åndsfrihet.

Et annet område som ofte trues av åndstvang, er retten til å drive friskoler. I en økende verdimessig pluralitet, som jeg i motsetning til ideologisk pluralisme ikke har behov for å snakke negativt om, vil det ganske sikkert bli større behov for frie utdanningsinstitusjoner framover, fra barnehage til høyere utdanning.

Et mangfoldig samfunn kan velge å se det som en ressurs, eller politikerne kan bestemme seg for å ensrette. Det er et valg mellom åndsfrihet og åndstvang.

Åndsfrihet er en viktigere og riktigere kristen strategi enn kristning gjennom paragrafer. For samfunnets del vil mange av oss argumentere for verdivalg som er forankret i kristne verdier. Alternativene er dårligere. Dette gjelder ikke minst i spørsmålet om livsrett og menneskeverd.

Slik argumentasjon er viktig i et åndsfritt samfunn. Derimot skal vi for evangeliets del ikke forvente noe fra samfunnet eller staten. For lenge og for mye har politikken vært en krykke for kirkens tjeneste med evangeliet.

Jeg flytter ikke til Danmark. Til det er jeg for glad i norske fjell og fjorder. Og Bergen. Men jeg reiser gjerne en tur ned av og til for å hente inspirasjon til en kamp for åndsfrihet. Så vi ikke havner i svensk åndstvang.