Søta bror – ikke så søt lenger


I ett år har jeg fungert som ensom nett-satelitt for Dagen med base blant gulgrønne rapsåkrer i Skåne. Slik var mitt møte med de såkalte «svenske tilstandene».

Årskavalkade 2017: Dagens journalister og redaktører ser tilbake på året som har gått, utfordringer, minner og menneskemøter som gjorde inntrykk.

----

«Jeg har bare blitt ranet et par ganger». Ansiktet hans er tomt for uttrykk. Han bare slipper ordene ut i rommet, som om de til sammen kun utgjorde en uviktig bisetning i en samtale om det mest naturlige fenomenet i verden. For eksempel været.

Han kunne like gjerne ha sagt at det ser ut til å bli en delvis overskyet dag. I stedet presterte han å normalisere det faktum at han ved flere anledninger har blitt frastjålet lommebok og mobil på gaten av guttegjenger med utenlandsk opprinnelse.

På dette tidspunktet hadde jeg akkurat flyttet til Lund, Malmös uskyldige lillebror. Jeg var derfor interessert i å vite hva han, som har vært bosatt i den skånske hovedstaden så å si hele sitt liv, hadde opplevd av det som i norske medier har gått under motebegrepet «svenske tilstander» – et begrep svenskene selv stiller seg svært så uforstående til, og som innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) ikke får brukt i mange nok sammenhenger.

Men hva er egentlig «svenske tilstander»? Svaret på det spørsmålet kan være både enkelt og vanskelig på en og samme tid. I det store bildet kan det sammenlignes med å ta en bit av en frukt som både i form og farge utgir seg for å være søt, men som allikevel ikke er det.

Enkelt forklart er det mangel på sunn fornuft. For det finnes vel en felles oppfatning av hva som er nettopp det?

I Sverige er det boligmangel. Jeg har snakket med svensker som har stått i kø i over fem år på å bli tilbudt en leilighet på det offentlige utleiemarkedet. Og folk med førstehåndskontrakter oppfører seg som huseiere.

Selv erfarte jeg at en ringerunde til ti private utleiemeglere med spørsmål om det fantes noen leilighet til leie i Malmö eller Lund, helt uavhengig av pris, ikke ga noe som helst resultat.

– Skal jeg ringe tilbake om noen uker? spurte jeg.

– Det må du gjerne gjøre, men det ser nok ikke annerledes ut da, fikk jeg til svar.

Jeg klarte dermed ikke å dy meg da jeg en stund senere befant meg i en sosial sammenkomst, vel viten om at asylsøkere blir tildelt leilighet av myndighetene idet de får opphold i landet:

– Det er jo enklere å få leilighet som asylsøker enn som nordmann her!

Jeg var sikker på at jeg hadde servert selve oppskriften på god satire: Overdrivelse med et snev av sannhet i seg. Friskt og politisk ukorrekt. Et blinkskudd? Men den gang ei.

At svensker ikke har humor, visste jeg fra før. Intet nytt under solen, sånn sett. Men at latteren skulle sette seg fast i halsen på den måten, var jeg ikke forberedt på. Å si at den kommentaren ikke falt i god jord, vil være en underdrivelse.

Det var siste gang jeg ble invitert på festligheter i det laget.

Jeg fant fort ut hvordan jeg skulle te meg, og hva jeg burde si – eller nærmere sagt ikke si – for å tilpasse meg det svenske samfunnet. Det betyr ikke at jeg gjorde det, vel å merke.

Tvert imot benyttet jeg selv den minste anledning til å komme med små og treffende, men uskyldige stikk, med den hensikt å røske litt i de politisk korrekte røttene som sitter så dypt hos mange svensker.

Det merkelige var at jeg ikke nødvendigvis opplevde innvandrerne i Sverige som spesielt hårsåre. En rekke samtaler jeg hadde med muslimske taxi-sjåfører bekreftet min mistanke.

I stedet følte jeg at den politiske korrektheten, berøringsangsten og konfliktskyheten var leveregler svenskene selv hadde pålagt seg å følge, bare sånn i tilfelle enkelte av rikets nye landsmenn kunne finne det som ble sagt støtende.

Det sies at å innrømme at man har et problem er første steg på veien til å faktisk å løse det, eller eventuelt bli kvitt det. I så måte synes jeg det tilfeldige møtet jeg hadde med en journalist i en svensk, kristen publikasjon på et bakeri i Lund, illustrerer det motsatte på en god måte.

Jeg: Hvordan er det å være kristen journalist i Sverige, hvor ytringsrommet er så trangt og den offentlige debatten er såpass polarisert?

Hun: Hva mener du?

Tips: 10 ting du ikke bør si i Sverige

«Innvandrersjappe»: Gå heller for «internasjonal butikk»«Svart», «mørkhudet» eller «afrikaner»: Her bør du heller si «person», «menneske» eller «individ». «Innvandrere», «asylsøkere», «flyktninger» og «utlendinger»: Dette er ord med svært negativ ladning. Det anbefales derfor å heller benytte seg av det nøytrale samlebegrepet: «nysvensker».«Svenske tilstander»: Dette er et såkalt ikke-begrep.«Han» eller «hun»: Det heter «hen».«Mann» eller «kvinne»: Her gjelder det å trø varsomt. Vedkommende kan like gjerne være «ikke-binær».«Jeg er ikke feminist»: Her er det fare for å bli sett på som en utenomjordisk skapning.«Man» (som i «Man skal ikke plage andre, man skal være snill og grei»): Det heter «En».«Du gamla, du fria» (Sveriges nasjonalsang): Denne kan virke svært ekskluderende overfor nysvensker. Sangen bør derfor heller ikke nynnes. Ikke snakk norsk. Svenskene forstår garantert deg dårligere enn du forstår dem. Dette kan potensielt føre til store misforståelser, spesielt i samtaler om «nysvenske»- problematikk.