UENIGE: Vi må våge møtet med dem som er uenige. Også derfor er det bra med generalforsamling. Fordi de forhåpentligvis, og dypest sett, står i sannhetens tjeneste, skriver Tarjei Gilje. Foto: Tarjei Gilje

Vi lærer av dem vi er uenige med

lørdag 7. juli 2018

Lederartikkel

Vi gjør Gud liten hvis vi tror at han er avhengig av en sminket enighet for at evangeliet skal ha fremgang.

I løpet av et par uker i juni var det mitt privilegium å intervjue generalsekretærene i både Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon. Intervjuet med NLMs Øyvind Åsland stod på trykk mandag for nesten to uker siden, og intervjuet med Anne Birgitta Langmoen Kvelland kommer tidlig i neste uke. De representerer begge organisasjoner med bredt nedslagsfelt og dype røtter i norsk kristenhet.

De har begge sitt utspring i den lutherske lavkirkeligheten, og de er begge i ferd med å finne sin nye plass i et samfunn som har endret seg en god del fra organisasjonene ble etablert på 1800-tallet. Og de har begge generalforsamling denne sommeren.

Da jeg skulle forberede intervjuene var det naturlig å gjøre seg kjent med de to treårsmeldingene som blir presentert på generalforsamlingene. Og jeg måtte bekjenne overfor kolleger og venner at jeg antakelig har blitt yrkesskadet: jeg kjente at det kriblet i magen da jeg fant frem dokumentene. Den reaksjonen kan kanskje ikke alle kjenne seg igjen i.

Men generalforsamlinger er et aldri så lite journalistisk eldorado. Og sakspapirene er et nødvendig forarbeid for å kunne følge samtalene. Dessuten er det faktisk – tro det eller ei – virkelig interessant å lese om virksomheten i norske misjonsorganisasjoner. Visst kan selve dokumentene noen ganger være formelle i formen.

Men man skal ikke lete lenge før man får øye på både nerve og drama. Norsk misjon har alltid vært båret av mennesker med vilje til satsing og med vilje til risiko. Og norsk misjon – både innenlands og utenlands – har vært preget av viktige og vanskelige strategiske debatter om hvor og hvordan man skal utføre arbeidet som følger av kallet.

Det er vanligvis veldig kjekt å delta på konferanser og stevner rundt i Kristen-Norge. Likevel er det noe eget med større generalforsamlinger. Selve formatet inviterer til åpen samtale, til debatt hvor man ønsker å få frem ulike synspunkter og vurderinger. Og gjennom sakspapirene kan man sette seg ordentlig inn i hvilken tenkning og hvilken historikk som blir lagt til grunn for samtalen.

Alternativet til dette er ikke at det ikke finnes uenighet. Uenighet vil alltid finnes der det finnes mennesker. Alternativet er at uenigheten lever i det mer eller mindre skjulte. I menigheter og organisasjoner er spørsmålet om meningsutvekslingen skjer der hvor folk er og kan høre, der hvor alle interesserte kan ta stilling til det som blir sagt – eller om den kun foregår i mer eller mindre lukkede fora hvor bare de innvidde får slippe til.

Riktig ubehagelig kan det bli hvis den reelle uenigheten blir forsøkt tildekket og henvist til mer private samtalen mellom dem som allerede er enige, og som gjerne kritiserer «de andre» - uten at disse er til stede og kan redegjøre for sitt eget syn.

Som vi skrev på lederplass i går, trenger vi språk for å håndtere uenighet, også når uenigheten handler om viktige spørsmål. Men for noen er visst uenigheten i seg selv nærmest truende. Og iblant blir det appellert til en tanke om kristen solidaritet.

Det er sant at vi som kristne skylder våre søsken å møte hverandre med velvilje og kjærlighet, ikke med vrangvilje og ønske om konflikt. Men den som mener at åpen indre uenighet skulle være fremmed for en kristen menighet burde lese mer i Bibelen. Man kan begynne i Apostlenes gjerninger og fortsette inn i brevlitteraturen. Vi gjør Gud liten hvis vi tror at han er avhengig av en sminket enighet for at evangeliet skal ha fremgang.

Derfor er det topp med generalforsamling. Derfor er det verdifullt med åpen debatt. Det betyr ikke at alt hører hjemme i offentlighet eller at alle saker nødvendigvis må tas opp på en gang. Og det finnes helt åpenbart debatter som ikke tjener til annet enn å sementere allerede etablerte motsetninger.

Det finnes også debatter som er så lite basert på fakta og så mye på fordommer at de tilslører mer enn de belyser. Det er likevel vanskelig å få øye på noe bedre alternativ enn å snakke sammen. Ingen av oss sitter på den hele og fulle sannheten alene. Og det er ikke slik at de gode rådene bare kommer fra dem vi allerede har i våre umiddelbare omgivelser.

Derfor må vi våge møtet med dem som er uenige. Også derfor er det bra med generalforsamling. Fordi de forhåpentligvis, og dypest sett, står i sannhetens tjeneste. Den sannheten som setter fri. Den sannheten vi har fått åpenbart fra Ham som sa om seg selv at han er både veien, sannheten og livet. Den sannheten må vi gjøre alt vi kan for å bli mer kjent med.