ILLUSTRASJONSBILDE: Fotolia

Vekkelse nå

torsdag 24. mai 2018

Lederartikkel

De siste dagene har vi her i avisen hatt flere saker om vekkelse. I går kunne vi lese at det synes å være få spor av noen større vekkelse i Norge om dagen.

For mange kristne er drømmen om vekkelse en stadig lengsel, en drivkraft både i bønnelivet og i det kristne fellesskapet. Ønsket om Guds suverene inngripen til frelse og fornyelse vitner om en tillit til Guds allmakt og til at Herren fortsatt vil ha med oss mennesker å gjøre. Men hva er egentlig vekkelse?

Forståelsen av dette vil nok variere, og det er vanskelig å finne én presis definisjon. Én persons forhold til Gud kan gå gjennom en vekkelsestid. På et individuelt plan kan det være skjellsettende nok.

I Norge vil nok manges assosiasjoner være knyttet til møteuker som ble forlenget, hvor mange bøyde kne for Gud – både fysisk og billedlig talt, og hvor konsekvensene av dette var merkbare også i samfunnet rundt.

Med et slikt utgangspunkt er det nokså trygt å konstatere at vi ser få tegn til vekkelse i dag. Det kommer stadig fortellinger om mennesker som får forandret sine liv i møte med den oppstandne Jesus Kristus, men det ville være usannferdig å hevde at slike historier dominerer den store samtalen i samfunnet vårt.

Da er det mer nærliggende å beskrive vår tid som lignende det vi leser om i 1. Samuelsbok: «I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.» Fra tid til annen trykker vi her i avisen innlegg hvor ulike skribenter prøver å analysere avkristningens årsak og historiske utvikling.

Dette er ingen eksakt vitenskap, og vurderingene vil nok blant annet være preget av den som skriver. Men få vil antakelig bestride at gudsfrykt ikke er et spesielt fremtredende kjennetegn ved den tiden vi lever i.

En av dem som var intervjuet i gårsdagens avis var mangeårig MF-professor Torleiv Austad. Han er vel verd å lytte til. Blant annet viste han til flere sentrale Jesus-ord knyttet til at Guds rike er kommet nær, hvor Mesteren fulgte opp med en konkret utfordring til omvendelse.

«Hvis vi lar ord som dette drukne i allmenn erfaringsteologi og løsprat om Guds kjærlighet, kan vi knapt vente vekkelse», sa Austad talende. På mange måter leverer han her en presis beskrivelse av et teologisk hovedproblem som dypest sett handler om menneskets iboende trang til opprør mot Gud.

Vi vil gjerne ha med de delene av teologien som bekrefter og underbygger vårt eget velvære, men blir mer nølende straks budskapet utfordrer livene vi lever. Spissformulert kan vi si at vi gjerne vil ha Gud med i tilværelsen, men vi vil helst ha det siste ordet selv.

Austad peker selv på fire momenter som han mener hindrer vekkelse i Norge. Verken han eller andre kan påberope seg eksklusiv kunnskap om bevegelser i den åndelige verden, men analysen hans er både aktuell og begrunnet.

Han peker på «Et tørrlagt bønneliv, en svekket bibelsk forkynnelse, en redusert tillit til Den hellige ånd og strid og krangel blant de kristne på stedet.»

Enhver må selv vurdere i hvilken grad de ulike elementene treffer. Men selve den grunnleggende tilliten til Gud og til Guds ord har til alle tider vært avgjørende for hvordan mennesker forholder seg til både seg selv og til sin Skaper.

Når vi selv vil være Gud og leve livene våre på vår egen måte, kan dét være et nærliggende sted å begynne omvendelsesprosessen hvis vi ønsker oss vekkelse nå.