USA: Unge studenter demonstrerer i Washington D.C under «March of our lives» lørdag, en demonstrasjon mot våpenlovene i USA. Foto: Ben Garver /The Berkshire Eagle via AP

Ung forandringskraft

lørdag 31. mars 2018

Lederartikkel

Vi lever i en tid der den bekjennende kirken er i ferd med å synke ned i marginaliseringens hengemyr. Vi trenger ungdommens forandringskraft til å igjen omsette det radikale evangeliet om Guds kjærlighet i levd liv.

I helgen kunne vi se opp mot 800.000 mennesker protestere mot amerikanske våpenlover i Washingtons gater. Protestene begynte blant unge mennesker som ikke lenger ville leve med usikkerhet i skolegården. De bestemte seg for at nok er nok, og startet å aksjonere. Det kulminerte i det som sies å være den største protestaksjonen i USAs hovedstad noensinne.

Det er selvsagt ingen garanti for at protestene vil gjøre noe med våpentilgangen i det enorme landet. Men det er et vitnesbyrd om den forandringskraften som ligger i unge mennesker. Når de ser et problem som virkelig går inn på dem vil de kunne gjøre alt som skal til for å endre det.

Bibelen er full av eksempler. Ta for eksempel den unge gjeteren som besøker nasjonens hær og finner den lammet av frykt for en diger brand av en kar som spotter Israels Gud. David var antageligvis rundt 15 år da han sto opp mot Goliat og slik ble kvitt filisterne. Den unge Ester reddet Israels folk fra utslettelse. Flere av Jesu disipler var antageligvis tenåringer da han kalte dem med seg. De rakk å plante forandringens frø før de fleste gav sitt liv for troen. I misjonshistorien er eksemplene enda flere.

I dagens avis kan du lese et intervju om hvordan en får unge mennesker til å engasjere seg i menigheten. Ungdomspastor Miriam Sommerseth deler erfaringer fra arbeidet i en stor norsk pinsemenighet. En verdifull og viktig artikkel om et tema som bør interessere alle kristne.

Dessverre er virkeligheten ofte den at unge mennesker enten forsvinner ut bakdøren, eller bryter ut og starter nytt. Det første er trist, men det siste er heller ikke uten smerte og fare. Nye fellesskap som er plantet i protest kan falle i triumfalismens grøft eller komme til å bli et ensidig og grunt motbilde av menigheten den protesterte mot.

En menighet er en organisme plantet av Gud selv. Slik sett passer den godt med unge menneskers forandringskraft, fordi den har vekstpotensial i seg. En sunn organisme har alltid mulighet for vekst, men dette har ikke alltid vært tilfellet i våre menigheter. Så altfor ofte har en kombinasjon av erfaring og frykt fått hindre de nye initiativ og radikale endringer som ligger så naturlig for unge mennesker. Og det skjer fortsatt.

Det er lett å legge skylden på ungdommen idet de forlater kirken. For eksemplene er selvsagt mange på ungdommelig overmot og overdreven tro på egen fortreffelighet. Det ligger i unges natur å tro på prosjektet en ser for seg. Men er det ikke egentlig de voksnes ansvar at menigheten utnytter den rå kraften til forandring som ligger i unge mennesker?

Hvis gudsrelasjonen og relasjonen til modne kristne er på plass kan ungdom fort oppnå den modenheten som trengs til å ta ansvar og lede menigheten inn i fremtiden.

Vi lever i en tid der den bekjennende kirken er i ferd med å synke ned i marginaliseringens hengemyr. Vi trenger ungdommens forandringskraft til å igjen omsette det radikale evangeliet om Guds kjærlighet i levd liv.