Troens plass i et sekulært skifte
En kristen kirke kan aldri være drevet av fremmedfrykt. Ei heller av sin egen institusjonshistorie.
På debattsidene i dagens avis trykker vi avslutningen av takketalen som nylig avgått kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen holdt før helgen. Disse linjene er det vel verdt å lese nøye. Johnsen skisserer det dype kulturskiftet som vi står midt oppe i, hvor «religiøsiteten ikke har forsvunnet, men tok helt nye former. Der individualismen har inntatt religionen.»
Johnsen beskriver hvordan kirken i Norge er i, eller er på vei inn i, en situasjon som er velkjent for kristne mange steder i verden, men som er ny for oss. Vi har ikke erfart det å leve i et delvis etter-kristent samfunn før. Dette skiller seg på vesentlige punkter fra et før-kristent samfunn, blant annet fordi samfunnet vårt ikke er ukjent med den kristne historien, men har valgt å gi avkall på den.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Torsdag skrev kirkehistoriker Eivor Oftestad i Klassekampen om hvordan EU-institusjonen House of European History i Brussel gir inntrykk av at religion aldri har vært en viktig faktor i vår verdensdel. Hun siterer den nederlandske forskeren Arnold Huijgen, som sammenfatter sin analyse slik:
«Europeisk sekularisme kjemper ikke lenger mot den kristne religionen, den simpelthen bare ignorerer ethvert religiøst aspekt.» Fullt så langt er antakelig ikke utviklingen kommet her i landet, men vi kan kjenne igjen flere av de samme utviklingstrekkene.
I denne situasjonen er det verdt å studere både hvordan storsamfunnet faktisk forholder seg til vår kristne historie, og hvordan vår tids aktive kristne forholder seg til både historien og nåtiden.
Et par indikatorer på det siste fikk vi i forrige uke gjennom rapporten «Being Christian in Western Europe» som amerikanske Pew Research Center har lansert.
Torsdag kunne vi lese her i avisen at over fire av ti aktive kristne i Norge støtter abort. Det er et ganske rystende funn. Fredag kunne vi lese i Vårt Land at aktive kristne i Norge skiller seg ut i undersøkelsen ved å være mer positive til innvandring enn såkalte ikke-praktiserende kristne.
Det er et interessant og talende funn som egentlig ikke burde overraske. Lørdag kunne vi lese her i avisen at Sverigedemokratene får 18 prosents oppslutning blant svenske kirkegjengere. Det gjør det nasjonalistiske partiet til et av de største blant denne velgergruppen. Dét gir lite grunn til glede.
Enn så lenge bør vi nok møte alle disse funnene med en viss statistisk varsomhet. Det dreier seg om én undersøkelse, og i den skandinaviske virkeligheten er det vanskelig å definere en kategori som «aktive kristne» fordi mange har et nokså åpent eller uavklart forhold til kristen tro og etikk.
På den annen side bør vi ikke avvise funnene i undersøkelsen, men heller søke utdypende kunnskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Om vi leser Jens-Petter Johnsens tale mot en slik bakgrunn, blir konklusjonen enda mer presis. Etter å ha beskrevet endringene vi ser, spør han: «Hva gjør en kirke da?» Og svaret er konsist:
«Da setter kirken fokus på det som er aller viktigst. Det som gjør kirken til kirke. Det som ingen andre kan gi folket. Jesus Kristus som døde på korset til soning for våre synder og sto opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Og som gir håp langt utover dette livet. Det er det gode! Det er evangeliet som ingen andre kan gi folket.»
En kristen kirke kan aldri være drevet av fremmedfrykt. Ei heller av sin egen institusjonshistorie.
En kristen kirke lever av at Den helllige ånd får tenne troens brann på nytt og på nytt. I tillit til kirkens Herre kan de troende derfor synge: «Troens øye ser det: Han gir liv og fred.»
