UTENFOR: Tretten års parlamentarisk ørkenvandring uten regjeringsdeltagelse bør være nok for KrF og partileder Knut Arild Hareide.  Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Tretten år er nok for KrF

tirsdag 22. mai 2018

Lederartikkel

2010-tallet risikerer å bli det første hele tiåret siden 1950-tallet helt uten regjeringsdeltagelse fra KrF.

Det var en gruveulykke som førte KrF inn i regjering første gang. Etter den forferdelige Kings Bay-ulykken på Svalbard fremmet den borgelige opposisjonen i 1963 mistillitsforslag mot statsminister Einar Gerhardsen og hans Ap-regjering. To representanter for Sosialistisk Folkeparti stemte sammen med opposisjonen og skaffet slik det nødvendige flertallet.

Dermed ble det John Lyngs oppgave å stable på bena en firepartiregjering bestående av sitt eget Høyre, Venstre, Senterpartiet - og altså Kristelig Folkeparti. Da KrF-ere tok plass ved Kongens bord for første gang hadde det gått 30 år siden partiet ble stiftet som et rent Hordalandsinitiativ og 18 år siden KrF ble et landsdekkende parti.

Men partiets tre statsråder utenriksminister Erling Wikborg, justisminister Petter Koren og sosialminister Kjell Bondevik fikk knapt tid til å varme opp ministerstolene. Etter kun fire uker var det slutt og Gerhardsen kom tilbake som statsminister.

KrF hadde likevel fått vist at de kunne være et styringsparti og flere regjeringsdeltagelser fulgte i tiårene etterpå. Til sammen har KrF sittet i syv ulike regjeringer i de 42 årene mellom John Lyng-regjeringens tiltredelse i 1963 og Kjell Magne Bondevik-regjeringens avgang i 2005.

Vi gjør dette korte historiske sveipet for å minne om at KrF nå er i ferd med å sette en lite positiv rekord. Som Dagen skrev på reportasjeplass i går er det snart tretten år siden partiet sist satt i regjering.

Og en så lang periode uten KrF-statsråder må vi faktisk tilbake til nettopp tiden før 1963 og John Lyngs kortlivede regjering for å finne. Neste stortingsvalg er ikke før i 2021. Hvis KrF ikke gjør som Venstre og går inn i Solberg-regjeringen, blir 2010-tallet dermed det første hele tiåret siden 1950-tallet helt uten regjeringsdeltagelse.

Det er klart at en så langvarig parlamentarisk ørkenvandring får konsekvenser. Vi tror KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad er inne på noe viktig når han i Dagen-artikkelen peker på at regjeringsdeltagelse ville gitt flere synlige, heltidsansatte partiprofiler. I dag står partiet i fare for å miste unge talenter som drømmer om en fremtid i rikspolitikken.

For det er selvfølgelig lettere å rekruttere unge, dyktige politikerspirer når man kan friste med jobber i regjeringsapparatet. Litt tyngre blir det når eneste karriereveien i partiet på riksplan er å kjempe om utsatte - og for de siste årenes del - stadig færre stortingsplasser.

En regjeringsdeltagelse utløser en kjedereaksjon som vil være en rekrutteringsmessig drøm. For det første blir noen stortingsrepresentanter oppgradert til statsråder. Deres vararepresentanter rykker så opp til faste stortingsplasser.

Men i tillegg skal hver statsråd ha sine statssekretærer og politiske rådgivere. For KrFs del ville en regjeringsdeltagelse betydd 10-15 nye fulltids rikspolitikere med gode muligheter til markere partiets politikk og løsninger.

Før fjorårets valg malte KrF seg inn i et hjørne. Samarbeidsvedtaket viste seg å gjøre regjeringsdeltagelse praktisk talt umulig. Men har man malt seg inn i et hjørne, så finnes det faktisk en vei ut. Det er bare å vente litt.

For eksempel til neste år.