Bakke (bildet) stiller spørsmål ved hva som «er ukristelig ved å sitte og kjenne på sin egen pust og dermed få et mer bevisst forhold til sine egne tanker og følelser?» Det er selvsagt et godt spørsmål, og når det stilles slik må naturlig nok svaret bli «Ingenting», skriver Dagen på lederplass. Foto: Andrea Øien Sæverud  Foto: Andrea Øien Sæverud

Til stede i øyeblikket

mandag 7. mai 2018

Lederartikkel

Mens kristen bønn trekker seg slukøret ut norsk offentlighets bakdør, kommer østlig religion brasende inn hoveddøren.

Å ikke stille kritiske spørsmål til dette vil være en unnlatelsessynd. Men en må ikke lure seg selv til å tro at fienden for en kristen er en annen i dag enn for 50 år siden.

Mandag forteller vi om teologiprofessor Odd Magne Bakke som nå bruker mindfulness aktivt, og som selv er blitt instruktør i den buddhistisk inspirerte avslapningsteknikken.

Hans refleksjoner om teknikkens forhold til kristen tro er interessante og vel verdt å legge merke til. Muligens markerer de starten på et nytt kapittel i debatten om kristen tro og østlige praksiser.

Bakke stiller spørsmål ved hva som «er ukristelig ved å sitte og kjenne på sin egen pust og dermed få et mer bevisst forhold til sine egne tanker og følelser?» Det er selvsagt et godt spørsmål, og når det stilles slik må naturlig nok svaret bli «Ingenting».

Når en del kristne likevel stiller spørsmålstegn ved en del av de østlig inspirerte teknikkene er det flere grunner til det. Noen er rett og slett skeptisk til empirien bak påstanden om at disse teknikkene faktisk virker. Alternative behandlingsformer og livsmestringsstrategier har det til felles at de inneholder et underliggende løfte om bedring.

Men kan vi egentlig si at yoga eller mindfulness gir noe mer utover en mulighet til etterlengtet hvile? Når mindfulness og yoga implementeres i skole og barnehage er det viktig at vi vet hva vi gjør, og her er forskning et godt hjelpemiddel som har tjent det vestlige samfunnet godt.

For mange kristne vil selvsagt koblingen til østlig religion være noe av det som skaper bekymring. Og det med rette, for filosofisk sett har buddhisme og hinduisme flere urovekkende premisser.

Mest sentralt er tanken om at tilværelsen er en illusjon, en løgn, og at alle forsøk på å engasjere seg lidenskaplig i den illusjonen bare fører til mer smerte. Det er et syn på livet som står i sterk kontrast til det judeokristne synet på tilværelsen som en gave fra Gud som en skal engasjere seg dypt i.

Det er noe fint når en hører at alt er ett, du er meg og jeg er deg. Men tankemessig kan en slik «åpenbaring» få vonde konsekvenser.

For der kristendommen løfter opp relasjoner mellom to individ som noe hellig og guddommelig, innebærer en slik lære at mellommenneskelig interaksjon er et resultat av at vi tror på tilværelsens illusjon om at vi er to. For vi er jo ett. Vi kjenner dessuten noen av konsekvensene læren om reinkarnasjon har fått for en del samfunn i Asia.

Noen vil også stille spørsmålet om det er noe genuint åndelig ved yoga og mindfulness som en tar del i om en praktiserer teknikkene. «Er yoga farlig for en kristen?» Den amerikanske pastoren og tidligere zen-buddhisten Ellis Potter sa i vår avis at yoga neppe er farlig, «men om du spør meg om Satan er farlig, så vil jeg svare ja».

Poenget er at åndelig sett er motstanderen den samme, enten fristelsen kommer kledd som nyåndelighet, materialisme eller individualisme.

God, informert og bibelsk debatt om livssyn er alltid viktig, og langt å foretrekke for ukritisk omfavnelse. Så får en heller huske på å senke skuldrene i kristelig forbrødring med jevne mellomrom.