KVINNER: Aldri har noe land hatt tre kvinner i rollene som stats-, finans- og utenriksminister, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi Ine Eriksen Søreide, Siv Jensen og Erna Solberg etter Solberg-regjeringens første statståd i 2013.  Foto: Vegard Grøtt, NTB Scanpix

Solbergs historiske regjering

fredag 20. oktober 2017

Lederartikkel

Kvinneprofilen i Erna Solbergs regjering står neppe noe tilbake for Gro Harlem Brundtlands såkalte «kvinneregjering» fra 1986.

I statsråd i dag blir forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ventelig utnevnt til utenriksminister. Hun var nevnt i spekulasjonene også for fire år siden, men da ble Børge Brende foretrukket. Når blir Søreide trolig Norges første kvinnelige utenriksminister.

Utenriksdepartementet er det eneste her i landet som så langt ikke har hatt kvinnelig statsråd. Søreide ledet Stortingets utenriks- og forsvarskomite fra 2009 til 2013 og har etter fire år som forsvarsminister ytterligere bygget opp sin kompetanse innen internasjonal politikk.

For statsminister Erna Solberg er hun derfor et trygt og solid valg som utenriksminister. Utnevnelsen har et historisk preg også utover ledelsen av Utenriksdepartementet.

For første gang har vi en regjering med kvinner som både som stats-, finans- og utenriksminister. Det er viktig å huske at dette ikke skjer av seg selv. Det er synlige resultater av langsiktig, og ofte usynlig, innsats.

Særlig aksen mellom stats- og finansminsiteren blir vanligvis sett på som særlig viktig i en regjering. Nå ligger altså inntrykket av en regjering med kvinner i sentrale roller an til å bli ytterligere forsterket.

Det som imidlertid er mest gledelig ved dette, er hvor lite oppsiktsvekkende det er i offentligheten. Det er i seg selv den største seieren for likestillingen.

For samtidig som kjønnskvotering har hatt og fortsatt har sin plass i mange sammenhenger, skulle det naturlige være at både menn og kvinner blir vurdert etter sin kompetanse.

Når det oppleves normalt med kvinner i tre så sentrale statsrådsposter, forteller det om en gledelig utvikling. Vi skal ikke så veldig mange tiår tilbake i tid før en slik situasjon ville vært ganske utenkelig.

Tradisjonelt har den politiske venstresiden opplevd et visst eierskap til likestillingsfeltet. Høyresiden har blitt kritisert for å henge etter. Imidlertid er det Høyre som kan smykke seg med at de hadde landets første kvinnelige stortingsrepresentant.

Anna Rogstad stilte riktignok for Frisinnede Venstre, men de og Høyre stilte felles liste, og hun overtok plassen etter høyremannen Jens Bratlie i 1911. Etter Rogstad fikk også Høyre den neste kvinnelige stortingsrepresentanten i Karen Platou, som ble innvalgt i 1921.

Da Solberg-regjeringen til trådte i 2013, ville ikke den påtroppende statsministeren garantere noen 50 prosent kvinneandel. Også etter dagens ventede statsrådsskifter vil kvinneandelen være under 50 prosent.

Men kvinneprofilen i Erna Solbergs regjering står neppe noe tilbake for Gro Harlem Brundtlands såkalte «kvinneregjering» fra 1986. Det bidrar det nevnte makttrianglet til.

Målet er ikke i og for seg å oppnå høyest mulig kvinneandel i regjeringen. Målet er å få den beste regjeringen, og at statsrådskandidatene blir vurdert i kraft av sin samlede politiske kapasitet og kompetanse, ikke primært på bakgrunn av sitt kjønn. Dagens statsråd på slottet er et nytt skritt på den veien.