Den britiske forfatteren Gilbert Keith Chesterton. Foto: Fotolia

Sarkasme i de beste hender

onsdag 13. juni 2018

Lederartikkel

I dag markerer den episkopale kirke den britiske forfatteren, samfunnskritikeren og sitatmaskinen Gilbert Keith Chestertons bortgang i 1936. 

Da G. K. Chesterton døde, het det i gravferdstalen at «Denne generasjonen har vokst opp under en så altomfattende påvirkning fra Chesterton at vi ikke engang vet om at vi tenker Chestertonsk.» 

G. K. Chesterton er fortsatt en viktig tenker og forfatter, ikke minst for den som vil tenke helhetlig om kristendom og samfunn. Chesterton, som først var anglikaner og siden ble katolikk, ble kalt «den beste folkelige apologeten jeg vet om» av C. S. Lewis; en mann som var noe av en apologet selv.

Lewis sa at Chesterton «døpte» hans «intellekt» på veien fra ateisme til kristen tro. Samme Lewis bemerket med henvisning til Chestertons påvirkning på ham at «en ung mann som ønsker å forbli en sunn ateist kan aldri være forsiktig nok med hva han leser.»

Chesterton var en innbitt kritiker av sin samtids nesten svermeriske tro på «fremgang». Som kjent levde han under modernismens middagshøyde. Her reiser han et tankekors som kan være like viktig for oss i dag, både i sekulære og kirkelige sammenhenger. 

Ikke alt som går fremover leder til fremgang. «Min holdning til fremgang har gått fra motstand til kjedsomhet. Det er lenge siden jeg sluttet å argumentere med folk som foretrekker torsdag fremfor onsdag bare fordi det er torsdag.», skrev han i New York Magazine i 1923. 

Vi kjenner det i vår tid igjen i den elegante formuleringen «Vi lever tross alt i 2018.» 

Hos Chesterton er humoren tett innvevd i selve hans argumentasjon og tenkning. Og hans univers rommet kristen teologi såvel som politikk, ideologi og kultur. Hele tiden krysset han grensene og påpekte hvordan for eksempel troen på en Skaper gav verdighet til mennesket, og hvordan troen på en allmektig Gud holdt myndighetene på rett plass. 

«Straks man avvikler Gud, blir myndighetene Gud,» skrev han i 1933 som en kommentar til Russlands utvikling under Lenin. I en introduksjon til Jobs bok skriver han at «Guds gåter er mer tilfredsstillende enn menneskers løsninger.»

Helt til sin død var Chesterton i pressen, og han publiserte ukentlige kommentarer helt fram til sin død. Han kritiserte den sosialistiske feilslutningen om at «det finnes et absolutt ubegrenset antall inspirerte tjenestemenn og en absolutt ubegrenset mengde penger til å betale dem med.» 

Men han kritiserte også kapitalismen som han mente var en form for mild militarisme, men uten det militæres sans for dyd. Den rike mannens paradoks var at han måtte «fø den fattige nok til at han maktet å jobbe, men holde ham tynn nok til at han var nødt til å jobbe.» 

Chestertons debatt-tone kan noen ganger virke i overkant krass. Det har også kommet anklager om antisemittisme, noe som blant annet avvises av forskeren Ann Farmer i hennes bok «Chesterton and the Jews». 

Men i den bitende sarkasmen finnes det en grunnleggende godhet, som gir en følelse av at hos Chesterton er sarkasmen i gode hender. En brutal ærlighet preget av et stort intellekt som har funnet sin overmakt i en Gud som er kjærlighet. 

Som han skrev i «Heretics» i 1905: «Kjærlighet er å elske det som ikke er elskverdig. Ellers er det ingen dyd i det hele tatt.»