Søsken i troen, uansett kultur

Kristne menigheter og organisasjoner diskuterer stadig hvordan vi skal få bedre kontakt med innvandrerbefolkningen. Få har så bred erfaring med slik kontakt som KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid). Disse erfaringene kan vi andre lære og inspireres av.

Bedre kontakt med migranter var senest et tema på Norme-konferansen Link i Oslo i forrige uke. Silje Wiig Andersen, ny daglig leder i teltmakerorganisasjonen Tent, utfordret Link-deltakerne på at minst 17 prosent av de ansatte i kristne organisasjoner bør være migranter. Tallet er ikke tatt ut av løse luften.

Det er så stor prosentandel migrantene utgjør av befolkningen. Wiig Andersen opplever at norsk kristenhet blir for «hvit». Hun mener at et større mangfold blant de ansatte i kirker og kristne organisasjoner er nødvendig for at man skal bli mer relevante.

Den nye Tent-lederen peker på en opplagt forklaring på alle de hvite fellesskapene: Vi har for lite kontakt med migranter. Det samme sier Frank-Ole Thoresen, rektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Det er for lite kontakt. «Bygg broer», lyder rådet fra Thoresen.

Og ikke minst: «Bygg gode relasjoner til de kristne migrantforsamlingene». Det er lett å være enig, men verre å gjøre det i praksis. Det er da det kan hjelpe å myse litt til KIA og se hvilke erfaringer de har høstet gjennom fire tiår med innvandrerarbeid.

KIA er den største landsdekkende organisasjonen som jobber på innvandrerfeltet. I helgen feiret de 40-årsjubileum i Bergen. Det er en god anledning til å løfte frem arbeidet de gjør, og som har spredt seg til store deler av landet etter at de først startet opp i Oslo i 1974.

For KIA er det nettopp kontakt som har vært målet hele tiden. Siden starten har de skapt møteplasser der etniske nordmenn og migranter kan komme sammen og knytte vennskap.

De har invitert til norskkurs og språkkafeer, barnepass, kvinnekurs, internasjonale gudstjenester og flerkulturelle bibelgrupper, og de har dekket bordet til populære verdensmiddager der migrantene kan briljere med sin egen kultur.

Vi nordmenn får ofte høre at vi er reserverte. Frykt og sjenanse kan være grunner til at mange nøler med å ta kontakt med migranter, likegyldighet og manglende bevissthet kan være andre. Gjennom alle disse årene har KIA erfart at man ikke trenger å være redd for å ta kontakt.

De har troppet opp på asylmottak, de har åpnet hjemmene sine, og de har sett at gleden og nytten er gjensidig. Migrantene får hjelp til å slå rot i Norge, og som nordmenn får vi nye perspektiver gjennom kontakten med den verdensvide kirke og andre kulturer.

Etter hvert som broer bygges og vennskap vokser, får man også øye på hverandres ressurser. «Deretter vil tilsettingen av migranter vokse frem naturlig», sier Frank-Ole Thoresen.

Et eksempel på dette er Mei Lian Chou, som Dagen skrev om i forrige uke. Hun engasjerte seg som frivillig i en kirke i Kristiansand, et engasjement som hun mener ble avgjørende for å få jobb.

Menigheter og kristne organisasjoner skulle ha de beste forutsetninger for å bli miljøer der nordmenn og kristne fra andre land lever sammen, i stedet for i adskilte bobler.

For som Silje Wiig Andersens sier: «Vi er søsken i troen. Det er ikke troen, men kulturen som skiller oss.»

Så er håpet at dette søskenfellesskapet også virker tiltrekkende på migranter med annen trosbakgrunn.