THELMA: Slik Thelma ikke nødvendigvis må gi avkall på alt det foreldrene hadde gitt henne, kan også den enkelte av oss foreta en kritisk vurdering av vår egen arv og vårt eget miljø, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi hovedrolleinnehaver Eili Harboe og regissør Joachim Trier. Foto: Tore Meek, NTB Scanpix

Radikal? Ikke nå lenger…

lørdag 23. september 2017

Lederartikkel

Den normale oppbruddsprosessen kan bli ekstra krevende hvis man kommer fra et miljø med kjennetegn som skiller seg sterkt fra det tidstypiske.

I Joachim Triers film «Thelma» møter vi en jente fra en rogalandsbygd som flytter til Oslo for å studere biologi. Hun kommer fra en svært streng kristen familie, og dras mellom forventningene hun har vokst opp med og den gryende frihetsfølelsen som hovedstadstilværelsen gir henne.

«Thelma» har fått solide anmeldelser, og blir Norges bidrag til neste Oscar-utdeling. Sjangermessig er den en thriller med en del over­naturlige elementer. Siden bakteppet er religiøst, er det ikke alltid enkelt å vite når det overnaturlige er sjangergrep og når de er enda mer fundamentalt integrert i selve fortellingen.

Jeg oppfatter aller mest «Thelma» som en fortelling om det oppbruddet vi alle i større eller mindre grad må gjennom når vi går fra å være barn til å bli voksne.

Og hovedrolleinnehaver Eili Harboe lykkes godt i å skildre intensiteten i de indre rivningene som Thelma strever med. Selve nerven i oppbruddet tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Den i og for seg normale oppbruddsprosessen kan naturlig nok bli ekstra krevende hvis man kommer fra et miljø med kjennetegn som skiller seg sterkt fra det tidstypiske. Og det er vel ganske alminnelig at ønsket om å bryte grenser ikke så sjelden øker i takt med graden av strenghet i oppdragelsen.

Vi får egentlig ikke vite nok om hvilket miljø Thelmas ­familie tilhører til å kunne foreta noen reell kritisk vurdering av det. Når Thelma et stykke ut i filmen skal bekjenne sine synder, sier hun «Se nåde i meg, syndige menneske», i stedet for «se i nåde til meg, syndige menneske», slik det lenge het i gudstjenesteliturgien.

Kanskje er dette avslørende slurv fra manusforfatternes side, kanskje er det et forsøk på å plassere familien på siden av den etablerte kristenheten. Uansett hviler historien først og fremst på foreldrenes blanding av religiøsitet og sykelighet.

Vi får ikke vite helt hva som er hva, og hva som eventuelt skulle være forårsaket av hva. Dermed fester inntrykket seg av at den religiøse bakgrunnen er noe Thelma må bryte med for å kunne være seg selv.

Foreldrene blir riktig nok ikke skildret uten nyanserende trekk, blant annet bryter faren med det bildet man får av karakteren hans når han sier at det kanskje ikke er så farlig om datteren tar seg en øl.

Ofte blir miljøer av den typen vi kan anta at Thelmas ­familie kommer fra omtalt som konservative. Og det er ikke uberettiget. Men i deres egen selvforståelse ligger det vel så mye et ønske om å være radikal. Gjerne i kontrast til den mer nominelle folkelige religiøsiteten.

Da jeg var tenåring, var det å være radikal et ideal i de kristne miljøene jeg tilhørte. Radikaliteten handlet om å følge Jesus helhjertet, om å våge å lyde Mesterens bud selv om det kunne medføre vanskeligheter.

Siden den gang har radikalisering blitt et begrep for en type utvikling vi frykter. Det nytter visst lite å vise til at radikalitet handler om å gå til røttene, og at en radikal kristen gjennom sin Kristus-likhet ikke vil ha rom for vold som religiøst motivert pressmiddel.

Det å være radikal blir snarere forstått i retning av å miste gangsynet, om å ikke takle møtet med annerledes tenkende og troende. Kanskje til og med i en slik grad at man er villig til å ty til vold i kampen for det man tror på.

Thelmas oppvekstmiljø fremstår avskrekkende. Og ­mange aktive kristne vil nok kunne kjenne seg urettferdig rammet når de ser filmen.

Dermed kan det være fristende å gå i forsvar ved å angripe filmen. Jeg tror det er mer konstruktivt­ å møte filmen med et åpent sinn og tenke gjennom hva vi kan lære. Filmer som «Thelma» kan nok føre til resignasjon.

Selv om man slett ikke kjenner seg igjen i alt, ser man at film­skaperen har viktige poenger. Da kan det være fristende å gi opp den radikaliteten man egentlig gjerne vil ta vare på.

Vi kommer nok også i fremtiden til å se eksempler på hvordan religion, også kristendom, kan brukes til å legitimere overgrep og maktmisbruk.

Men forhåpentligvis kan filmer som Thelma hjelpe oss i å utvikle viljen til å lære, viljen til kritisk gjennomgang av egen virksomhet, ved at vi er mer opptatt av å lytte til andres fortelling enn av å forsvare oss selv.

Frykten for «de andre» kan være en viktig årsak til at filmer som Thelma blir laget. Slik kan filmen bidra til større åpenhet også om det indre livet i kristne miljø.

Men slik Thelma ikke nødvendigvis må gi avkall på alt det foreldrene hadde gitt henne, kan også den enkelte av oss foreta en kritisk vurdering av vår egen arv og vårt eget miljø.

Det er all grunn til å tenke nøye gjennom hvordan religiøsitet på avveie kan føre mennesker langt bort fra evangeliet. Kanskje kan en slik refleksjonsprosess også være en viktig vei til sunn fornyelse.

Kristen radikalitet handler om å leve stadig nærmere Jesus, og stadig nærmere mennesker. Kristen konservatisme handler grunnleggende om å ta vare på den umistelige ­skatten som evangeliet er, og om å anerkjenne Guds åpenbaring­ i ­Bibelen.

Evangeliet trenger ikke ytre maktmidler for å vinne nytt ­terreng. Verken Thelma eller andre kan tvinges til tro. Men Jesus tilbyr fortsatt mennesker sin frelsende nåde. Også i Rogaland, også i Oslo.