FRIMURERPRESTER: Prester bør holde seg unna Frimuerordenen, skriver Vebjørn Selbekk på lederplass. Her fra losjens hovedkvarter i Oslo.  Foto: Lisa Åserud, NTB scanpix

Prester bør ikke være frimurere

fredag 9. februar 2018

Lederartikkel

Hvordan kan biskopene bare la dette fortsette?

Kollega Vårt Land setter på nytt frimureriet på dagsorden. Tidligere i uken trykket de reportasjen «Frimurere inne i kirke-varmen». Den handlet om Frimurerlosjen i Drammen som medvirket i sist søndags høymesse i Bragernes kirke.

Losjebrødre stod for tekstlesningen og deltok i nattverdsutdelingen. Frimurernes Sangforening var ansvarlig for de musikalske innslagene og gudstjenesten ble ledet av kapellan Per Erik Brodal, selv frimurer i åttende grad. Kirkekaffen tok man i byens Frimurerlosje.

Også på lederplass tar Vårt Land opp frimureri i kirken. Lederskribenten konkluderer ganske forsiktig: «Kanskje bør Den norske kirkes menigheter si tydeligere at frimureriet - som mange andre organisasjoner - også har sider man ikke går god for».

Her i Dagen er vi nok enda et hakk mer kritisk enn dette.

Først må det sies at en del av tidligere tiders kritikk mot frimureriet har vært overdreven og i enkelte tilfeller også lite etterrettelig. Det er ingen grunn til å lage konspirasjonsteorier om Frimurerordenen og lignende lukkede brorskap.

Losjene er ikke en del av en stor satanisk sammensvergelse eller en hemmelig ny verdensorden, slik det faktisk har vært påstått. Denne typen ville spekulasjoner er ødeleggende for det som egentlig er en viktig debatt om frimureri.

Vår kritikk går langs tre hovedlinjer. For det første representerer frimureri en type elitisme som føles ganske så fremmed i 2018. Ordenen tar kun inn menn som medlemmer. Slik utelukkes altså halvparten av befolkningen allerede i utgangspunktet. Men egentlig er en stor del av mannfolkene også uaktuelle. Det stilles nemlig økonomiske krav til de som skal inn i losjen.

Frimurerlosjens matrikkel viser at det i betydelig grad er representantene for samfunnseliten som møtes bak losjedørene. Yrker som dommere, advokater, geistlige, næringsdrivende og så videre er sterkt overrepresentert.

Etter vår mening både kan og bør det diskuteres hvor demokratisk sunt slike lukkede brorskap bestående av samfunnets velstående og mektige, egentlig er.

Og nettopp denne lukketheten - eller skal vi si hemmeligholdet - er vår andre hovedinnsigelse mot frimureriet. Ordenens ritualer skal holdes skjult for andre enn de innviede. De som tas opp i Frimurerlosjen avgir løfter til hverandre og til ordenen, løfter som vi andre altså ikke skal ha innsyn i.

Alt dette harmonerer veldig dårlig med de kravene til åpenhet og transparens som vi har i et moderne samfunn. Dette har særlig vært diskutert i mediekretser der temaet frimurere med pressekort har kommet opp med ujevne mellomrom.

Hemmeligholdet i Frimurerlosjen harmonerer ikke med de offentlighetsidealene som ligger til grunn for pressen. Blant annet måtte tidligere kringkastingssjef John G. Bernander tåle kritikk fordi han var frimurer samtidig som han styrte Norges største mediebedrift.

En annen yrkesgruppe der frimurermedlemskap er minst like omstridt som blant pressefolk, er de før nevnte prestene. Og det bringer oss til vår tredje hovedutfordring med frimureriet, nemlig forholdet til kristen tro.

Losjen hevder selv at den er kristen. Enkelte av dens forsvarer har til og med uttrykt at frimureriet er det beste mannsarbeidet kirken har. Når man fremstiller seg selv slik, er det all mulig grunn til å gå ordenens trosoppfatninger nærmere etter i sømmene. Verdens største trossamfunn, Den katolske kirke, tillater ikke sine prester å være frimurere. Med god grunn etter vår mening.

Vi er selvfølgelig klar over at frimurersystemet er annerledes i Skandinavia og det nordlige Europa enn i resten av verden. Men også den mer kristeliggjorte utgaven her oppe har sterkt problematiske sider som burde få norske prester til å holde seg langt unna.

Det gjelder både den utbredte dødsmystikken og påstandene i de høyere graden om at man besitter en slags spesialkunnskap skjult for andre, for eksempel forestillingen om at ordenen har litt av Jesu blod i sin varetekt.

Men det mest problematiske med frimurerprester er at de i losjen har en spesiell oppgave knyttet til noen av ritualene. MF-professor Sverre Dag Mogstad har i sin bok om frimureriet dokumentert hvordan enkelte ritualer ligger tett opp til kirkens sakramenter dåp og nattverd. Er biskopene virkelig komfortable med at deres prester utfører kvasi-religiøse ritualer som de ikke har innsyn i?

Mye er mystisk med frimurerordenen, men for oss er et av de største mysteriene hvorfor biskopene med sitt tilsynsansvar, bare kan la dette fortsette.