Offentlig debatt med og uten journalister

Sannsynligvis har vi ennå bare sett de tidlige fasene av hvor viktige sosiale medier blir som nyhetskanal.

Flere ganger om dagen viser USAs presidentDonald Trump med sine Twitter-meldinger hvor viktig sosiale medier har blitt. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være fristende å benytte muligheten til å ta regien selv, og dermed sikre at nyhetsformidlingen får den vinklingen man selv ønsker.

Gjennom årene er det nok mange som har følt seg urettferdig behandlet av ett eller flere medier, men som har manglet kanaler for å ytre seg offentlig om dette. I vår tid er dette langt enklere.

Sannsynligvis har vi ennå bare sett de tidlige fasene av hvor viktige sosiale medier blir som nyhetskanal. Da er det særlig viktig å understreke redaktøransvaret som de tradisjonelle mediene opererer med.

For pressen er, med alle sine feil og mangler, underlagt et allment akseptert etisk regelverk som er strengere enn det juridiske lovverket. Dersom nyhetsformidlingen blir overlatt til sosiale medier som ikke har et tilsvarende regelverk, er det grunn til å rope alvorlig varsku.

De som grunnla Dagen for nesten 100 år siden, møtte innvendinger som at det ikke var behov for en egen kristen avis, fordi det jo fantes mye stoff om kristen tro og kristent arbeid i de eksisterende mediene.

Men om det var behov for en kristen avis i 1919, skulle det definitivt være behov for slike aviser i dag, hvor kunnskapen om kristen tro er på kraftig tilbaketog. Ikke få kristne mennesker har opplevd vanskelige møter med journalister som har virket både forutinntatt og lite kjent med de miljøene de skulle omtale.

Noe av de kristne medienes eksistensberettigelse ligger nettopp her. Men det er på den annen side svært uheldig hvis kristne tegner et generelt fiendebilde av sekulære medier og møter disse med den samme skepsis som man selv mener å ha blitt møtt med.

Da risikerer vi at den offentlige samtalen blir rammet, og at vesentlige synspunkter og vurderinger blir forbeholdt dem som allerede er «innenfor».

En slik virkelighetsbeskrivelse har også politisk aktualitet. Det er en kjent sak at hvis norske journalisters stemmegivning hadde avgjort sammensetningen avStortinget, ville bådeKristelig Folkeparti ogFremskrittspartiet ligger dårlig an.

Særlig Frp har imidlertid gjennom mange år arbeidet bevisst for å utnytte denne rollen til sin egen fordel. I den siste tiden er det særligSylvi Listhaug som har vist at hun vet å bruke også de tradisjonelle mediene som kanal for å fremme sitt budskap.

Da er det urovekkende når Listhaugs rådgiverEspen Teigen i intervju med bransjebladet Journalisten denne helgen sa at det ikke spiller noen rolle om den offentlige samtalen foregår i VG eller på Facebook.

For det gjør det selvsagt. Vi fikk et typisk eksempel på dette så sent som i forrige uke, daErna Solberg ogSiv Jensen innkalte til pressekonferanse for å fortelle at handlingsregelen endres fra fire til tre prosent.

I Frps egen kommunikasjon vil man ventelig ønske å tone ned den politiske dramatikken i at partiet som lenge har vært kritisk til handlingsregelen, nå går inn for en innstramning.

I en slik situasjon er det viktig at vi har journalister som kan belyse de faktiske forhold. Og dette eksemplet er i seg selv ikke spesielt dramatisk. Men det kan si noe om hva slags nyhetsformidling vi får hvis politikerne skal være sine egne redaktører.