NEDGANG: Partileder Knut Arild Hareide på KrFs valgvake.  Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Nå er det alvor for KrF

tirsdag 12. september 2017

Lederartikkel

Det er bare en håndfull tusen stemmer som skiller KrF fra sperregrensen.

Vi har sympati med KrF etter det dårlige valgresultatet. Det er krevende å legge ned så mye innsats og få så dårlig betalt for det. Faktisk dårligere enn noen gang siden KrF ble et landsomfattende parti etter krigen.

Og det må være ekstra bittert at KrF gjør et katastrofevalg etter en valgkamp der norske og kristne verdier for en gangs skyld har vært høyt oppe på dagsordenen.

Vi har også forståelse for frustrasjonen som Knut Arild Hareide luftet i partilederdebatten i Stortingets vandrehall etter at valgresultatet var klart.

Der klaget han over at det store fokuset på regjeringsalternativer og meningsmålinger gjorde at KrF ikke nådde frem med det de ville snakke om, sakene som er viktige for dem. Vi tolker Hareide dithen at han i stor grad gir mediene skylden for dette.

Men vi mener at KrF selv også har et stort ansvar for at det ble som det ble. Alle moderne stortingsvalg blir regjeringsvalg. Det bør ikke overraske KrF-toppene. Det var Jens mot Jensen i 2009, Jens mot Erna i 2013 og nå Erna mot Jonas. Slik er det bare.

For i det hele tatt å få anledning til å snakke om saker, må et parti derfor stå for et troverdig og avklart regjeringsalternativ. Hvis man ikke gjør det, vil pressen stort sett bare stille spørsmål ved hvem partiet vil regjere med. Og det var akkurat det som rammet KrF i valgkampen 2017.

Kristelig Folkepartis regjeringsopplegg var verken troverdig eller avklart. Troverdig var det ikke fordi ikke en eneste meningsmåling viste noen som helst realisme i Hareides førsteønske om en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF.

Og avklart var det heller ikke fordi partiet gjennom nesten hele valgkampen holdt seg med en åpen bakdør mot Jonas Gahr Støre. Aller klarest ble dette da Knut Arild Hareide i partilederutspørringen på TV2 til tross for gjentatte spørsmål ikke ville eller kunne utelukke at han ble statsråd i en Støre-regjering.

Den typen kommunikasjon var sannsynligvis svært skadelig for KrF. Hareide prøvde å hente seg inn ved å slå fast bare få dager før valget at han ikke ville felle Erna Solbergs regjering. Den avklaringen kom sent, men likevel godt. Hvis den hadde fått stå i fred, vel å merke.

Men så skapte Knut Arild Hareide kun timer senere ny uro. Da antydet han at garanti om å verne Erna Solberg bare gjaldt et eventuelt mistillitsforslag fremmet av Jonas Gahr Støre rett etter valget.

Dermed var uklarheten i regjeringsspørsmålet tilbake for fullt. Og den ble nok en faktor for mange KrF-velgere som gikk til urnene på mandag.

Situasjonen for partiet er nå ytterst alvorlig. Med et resultat på 4,2 prosent er det bare en håndfull tusen stemmer som skiller KrF fra sperregrensen.

Hvis nedgangen partiet har sett ved hvert valg siden 1997 fortsetter, vil KrF stå i fare for å utraderes fra norsk politikk. Nå er det rett og slett ikke mer å gå på.

Vi støtter nestleder Olaug Bollestads råd til eget parti i VG om å snu hver stein. Både valgkampen, den jobben partiledelsen har gjort og partiets regjeringsstrategi bør opp til vurdering.

Det må til dersom en enda større valgfiasko enn det partiet opplevde denne gangen, skal unngås. For vi trenger KrF i norsk politikk. Over sperregrensen.