Når politikken resakraliseres

Politikere på stemmejakt har oppdaget en tendens som kirken ikke har sett. Norsk resakralisering.

Ordskiftet om norske og kristne verdier var ikke et bare et blaff ved valgkampens start. Nå kan det se ut som dette blir en av de definerende debattene ved stortingsvalget 2017.

Mandagens NRK-overførte partilederdebatt fra Arendal var betegnende i så måte. Lederne fra flere partier overgikk hverandre i å snakke opp vår kristne kulturarv. Høydepunktet kom da statsministeren manet til mer respekt for religiøs tro og advarte mot sekulær intoleranse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Erna Solberg er sannsynligvis den første statsministeren i Norge som har tatt den typen ord i sin munn. En sånn seanse kan vi rett og slett ikke huske å ha sett på norsk TV før.

At politikere fra andre partier enn KrF skulle snakke så åpent om tro og kristne verdier, hadde vært utenkelig bare for noen få år siden. Hva er det som har skjedd?

Ingenting tyder på at nordmenn plutselig har blitt mer kristne over natten. Men sannsynligvis er vi i denne valgkampen vitne til en tendens som egentlig ikke har så mye med personlig tro å gjøre.

Det som har hendt er at mange - uavhengig av eget trosnivå - har fått økt oppmerksomhet om hvor viktig vår kristne kulturarv er. Vi ser en moteffekt av en flere tiår lang utvikling der kirke, kristendom og kristen kulturarv har blitt skjøvet stadig lengre ut i samfunnsdebattens periferi. Nå kommer reaksjonen den andre veien.

I religionsvitenskapen kalles dette fenomenet for resakralisering, altså at samfunnsområder som tidligere var sekularisert igjen blir påvirket av religion. Med andre ord en motreaksjon mot sekularisering.

Sannsynligvis er dette en utvikling som har pågått over ganske lang tid. En undersøkelse som Institutt for samfunnsforskning gjorde før forrige stortingsvalg viste at 40 prosent av norske velgerne ønsker at kristne verdier skal få mer innflytelse i landet vårt.

Det er egentlig et svært høyt tall. Og tallet er definitivt større enn det antallet som regner seg som personlige kristne.

Noen prøver å fremstille den nye jakten på kristenvelgerne, som vi er vitne til i denne valgkampen, som noe snevert. Det er etter vår mening helt feil. De partiene og de politikerne som nå har begynt å snakke om kristen kulturarv og kristne verdier er jo ikke dumme.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Linda Hofstad Helleland,Ola Borten Moe,Trygve Slagsvold Vedum,Sylvi Listhaug og andre har sett at det ikke bare er snevre fløygrupperinger de kommuniserer med når de snakker om disse tingene.

Noe av dette mobiliseringspotensialet kom også til syne i det voldsomme, folkelige engasjementet vi så i de såkalte korsdebattene.

Først da NRK i 2013 nektet reporter Siv Kristin Sællmann å bruke et 14 millimeter stort korssmykke på skjermen. Og deretter under flyktningkrisen høsten 2015 da UDI påla kristne leirsteder å fjerne korset i lokaler der asylsøkere skulle oppholde seg.

I den siste saken måtte utlendingsmyndighetene snu etter sterke protester, ikke minst på sosiale medier.

Det var langt fra bare såkalte personlige kristne som reagerer på at kors skal fjernes eller gjemmes vekk. For mange er korssakene et uttrykk for at både sekularisering og misforstått respekt for islam har gått altfor langt i Norge.

Et annet utviklingstrekk som peker i samme retning er den økende politiske støtten til både skolegudstjenester og K-en i KRLE-faget. Dette har merkelig nok utviklet seg til å bli ganske populære saker.

En meningsmåling InFact gjorde for Dagen i fjor viste at 70 prosent av den norske befolkningen vil at skolene skal tilby skolegudstjenester. Folk flest er lei av at et mindretall av humanetikere og muslimer skal ødelegge for det store flertallet som synes dette er en fin og viktig tradisjon.

Vi tror at det vi nå ser er en del av en større utvikling som vi også har vært vitne til i Europa. I en tid med økt globalisering og økende innflytelse for islam i Europa og Norge, begynner mange å tenke over sitt eget religiøse kulturgrunnlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tradisjon og identitet knyttes sterkere til det kristne kulturgrunnlaget, ofte uavhengig av graden av personlig tro. Kort sagt, vi resakraliseres.