Når kristenledere faller

– Tilbøyeligheten som finnes i lederne som har fallt, finnes i oss alle. Derfor har Ingen av oss har grunn til å bli hovmodige, skriver Dagen på lederplass.

Vi kan bare forestille oss følelsen av sjokk, sorg, skuffelse, sinne og rådvillhet som mange i Willow Creek-menigheten har kjent på den siste tiden. Vi vet så godt at også åndelige ledere er mennesker med potensial til å feile, men likevel forventer vi noe annet fra prester og pastorer. Dermed blir fallet ekstra dypt når det først finner sted.

Få amerikanske kirkeledere har de siste tiårene hatt større innflytelse her i landet enn Bill Hybels. Ikke på grunn av noen revolusjonerende teologisk nyorientering, men gjennom konkret og livsnær forkynnelse. Hybels har skrevet en rekke bøker, og har gjennom Global Leadership Summit, som også har blitt arrangert i Norge i drøyt ti år, nådd mange hundre tusen mennesker med sitt budskap. Han har også vært omstridt, men dette har avtatt med årene. Et av Hybels’ mest kjente utsagn er at «den lokale menigheten er verdens håp.» Med sin sterke tro på det kristne fellesskapets evne til å formidle Guds rike til samfunnet ble Hybels en skattet forkynner og kristenleder.

Lørdag kunne vi lese at hele eldsterådet i Willow Creek nå trekker seg. Det skjer fire måneder etter at Hybels selv gikk av, noen måneder før tiden. Det skjer etter at undervisningspastor Steve Carter trakk seg søndag og den nye hovedpastoren, Heather Larson, trakk seg sammen med eldsterådet onsdag. Hybels gikk av etter anklager om grenseoverskridende seksuell adferd over lengre tid. De øvrige lederne trakk seg etter kritikk av hvordan de hadde håndtert anklagene. Det er ikke opp til oss å avgjøre nøyaktig hva som har skjedd i hvert enkelt tilfelle. Men det ser ut til at Hybels har måttet erkjenne et mønster av handlinger som diskvalifiserer ham fra den lederrollen han har bekledd.

Det er av stor betydning at krenkelser, og seksuelle krenkelser i særdeleshet, blir behandlet med behørig alvor. Det å bruke sin maktposisjon til å styre andre mennesker, og det å bruke sin posisjon til å tvinge andre til ulike slags seksuell omgang, er et fundamentalt brudd med den tilliten som skulle følge et slikt verv.

Menighetsledere må være ekstra bevisste på å omgi seg med skranker som minimerer mulighetene for at maktmisbruk kan finne sted. Det må aldri bli noen unnskyldning at hendelsene kan ligge langt tilbake i tid. Det at krenkelsene først kommer frem i lyset lang tid etter at de fant sted, kan like gjerne være et uttrykk for hvor dypt smerten sitter hos dem som har blitt rammet.

Men så er det også en annen dimensjon som vi ikke må glemme. Det er hovmodets felle. Ingen av oss har noen grunn til å heve oss over kristenledere som har gjort ting de absolutt ikke skulle. For den tilbøyeligheten som finnes i dem, finnes i oss alle. Ingen av oss er i posisjon til å kaste den første stein. Derfor har ikke skadefryd noen plass i det kristne fellesskapet. Og den som har falt skal vite at Guds nåde er stor nok også til å omslutte ham.

Det er nødvendig med både erkjennelse, omvendelse og bekjennelse. Det er nødvendig med oppgjør. Og tillitsbrudd må få konsekvenser. Men omvendelsens mulighet er åpen for alle. Og som syndige mennesker står vi alle på like fot foran Gud, fullstendig prisgitt hans nåde. Til syvende og sist er ikke den lokale menigheten verdens håp. Det er det bare Jesus Kristus som er.