Når kirkeledere nektes visum

Den norske kristenheten kan aldri ha nok med seg selv. Vi er en naturlig del av den verdensvide, kristne kirke – de er en del av oss.

Det skulle bli en historisk kirkeinnvielse, men strenge britiske visumregler la en alvorlig demper på festen. For selve æresgjestene, tre av kirkens biskoper fra Syria og Irak, ble nektet innreise. Saken ble en skandale.

Når norske myndigheter nå tydelig begrenser adgangen for internasjonale gjester til kirker og misjonsorganisasjoner, står vi i fare for å gjøre samme tabben her.

Den omstridte avgjørelsen i Storbritannia skjedde i fjor høst. Landets første syrisk-ortodokse katedral skulle innvies i London.

Den syrisk-ortodokse kirke har sitt kjerneland i Syria, Øst-Tyrkia og Irak. Som vi vet har et stort antall kristne flyktet fra disse landene de siste tiårene, på grunn av konflikter og direkte forfølgelse.

For de utsatte, kristne minoritetene spiller kirkene en stor rolle, både åndelig og kulturelt. Derfor er det viktig for diasporaen å danne nye menigheter. Det finnes for eksempel allerede en rekke syrisk-ortodokse kirker i Sverige og Tyskland – og altså én i Storbritannia.

Da denne kirken skulle innvies, ble erkebiskopen fra Mosul og to av hans kollegaer invitert. Erkebiskop Nicodemus Daoud Sharaf har tidligere fortalt i Dagen om hvordan hans 1750 år gamle katedral i Mosul ble omgjort til moské avIS.

De tre biskopene har ledet sitt folk og lidd sammen med dem i en ekstremt vanskelig tid etter at IS erobret store områder i hjemlandene. At Storbritannia kunne finne på å nekte dem innreise, fordi man var redd biskopene kunne finne på å hoppe av, vakte bestyrtelse i Midtøsten.

Hvordan kunne et «kristent land» i Europa behandle kristne ledere slik? Hvor ble det av solidariteten med den lidende kirke? Saken ble ikke bedre av at to omstridte, muslimske ledere fra Pakistan fikk visum noen måneder tidligere.

Her hjemme har Stavern vært åsted for en kristen døvekonferanse forrige uke. Like før konferansen skulle starte, begynte avmeldingene å strømme inn fra Uganda, Burundi, Rwanda, Kongo, Syria, Egypt og Malawi.

Drøyt 20 påmeldte måtte skuffet innse at de ikke fikk visum til Norge. Bak visumavslagene lå det en vurdering av om «søkerne kom til å reise hjem igjen» – altså en frykt for at de skulle hoppe av.

Mye tyder på at denne frykten er ubegrunnet. Dagen har snakket med norske misjonsledere som sier at slike avhoppinger er et minimalt problem, i den grad de kan huske at det har skjedd i det hele.

Det de derimot har registrert, er at det er blitt mye vanskeligere for internasjonale gjester og talere å få visum de siste årene.Anne Lise Søvde Valle, leder iNorme, sier at kristne organisasjoner sliter med å få gjestene sine over norskegrensa.

Verst er det for vanlige konferansedeltakere, men også kirkeledere fra mange land sliter med å få visum – eller de opplever at visumprosessen tar mye lenger tid enn før.

Den norske kristenheten kan aldri ha nok med seg selv. Vi er en naturlig del av den verdensvide, kristne kirke – de er en del av oss. Derfor er kontakt over landegrensene en viktig og naturlig del av det kirkelige livet – for å lære av hverandre og være til gjensidig inspirasjon, for å drive misjon, og for å vise solidaritet i vanskelige tider.

Eksempelet med de tre biskopene demonstrerte ikke bare en påfallende mangel på solidaritet, men også manglende innsikt i hvilken rolle kirkeledere har i disse landene. Det er så godt som utenkelig at de skulle finne på å hoppe av, for dette er ledere som står last og brast med folket sitt. Å la være å returnere ville være et utenkelig svik.

Arrangøren av døvekonferansen i Stavern,Deaf Ministries International,påpeker at den strenge visumpraksisen gjør at Norge blir diskvalifisert som vertsland for internasjonale konferanser.

Store, internasjonale nettverk vil ikke legge konferansene sine hit, hvis de ikke vet om de får delta på sin egen konferanse. For norske arrangører er det dessuten et uholdbart usikkerhetsmoment at man ikke vet om talere fra for eksempel Afrika får lov å komme.

Det ligger i sakens natur at norsk misjon har arbeid i fattige land. Verken fattigdom eller konflikter bør være til hinder for at vi kan invitere mennesker fra disse landene hit som gjester. Vi har selvsagt forståelse for at norske myndigheter må gjøre en grundig vurdering av visumsøknader.

Men at det plutselig skal være nødvendig å gjøre det mye vanskeligere å få visum for folk som misjonsorganisasjonene garanterer for, det er svært vanskelig å forstå.