Når det kirkepolitiske flertallet har satt seg

Jeg tror det viktigste de som vil påvirke Den norske kirke kan gjøre, er å løfte frem korsets evangelium. Igjen og igjen.

I dag møtesÅpen folkekirke til et årsmøte som nok blir preget av de store seirene organisasjonen har vunnet. Etter brakvalget i 2015 ble den viktigste seieren vunnet påfjorårets Kirkemøte. Nå skal seieren krones ved at selve liturgien for vigsel av likekjønnede par blir vedtatt. Det er kirkehistorisk sus over den endringen som med dette finner sted.

Samtidig opplever organisasjonen også betydelig indre spenning etter utnevnelsen avIvar Braut som ny biskop i Stavanger. Frontfigurene, somGard Sandaker-Nielsen ogKristin Gunleiksrud Raaum, ser nok at også Åpen folkekirke selv er tjent med å ta et helhetsansvar og ikke utelukkende kjøre frem sine egne primærinteresser.

Men i organisasjonen var det mange som ble skuffet. Nå hadde de endelig fått makten etter mange års smertelig kamp, og så skulle de ikke bruke den? Men Åpen folkekirke er på ingen måte ferdige. De vil etablere seg som en permanent og sentral aktør iDen norske kirke. Derfor er de i full gang med å planlegge neste kirkevalg, i 2019.

Onsdag meldte Vårt Land atÅpen folkekirkes lister kan bli de eneste ved dette valget. Organisasjonen går inn for å avskaffe ordningen med nominasjonskomiteer på bispedømmenivå. Enhver som vil kan stille andre lister og slik utfordre Åpen folkekirke. Forslaget er illustrerende på flere måter.

Det sier noe om hvor stor makt Åpen folkekirke kan sikre seg i løpet av ganske kort tid. Det sier noe om strategisk orienterte mennesker som opptrer smart og slik fremmer sine interesser. Men det sier også en del om hvordan man ser på kirken.

Den konservative fløyen strever med å møte Åpen folkekirkes offensive innstilling. Det skyldes delvis at de er innbyrdes uenige om strategi, men det skyldes også at de oppriktig ikke ønsker å gjøre kirken til en partipolitisk arena.

I Vårt Land onsdag beskrev statsviterBernt Aardal situasjonen klart. Ved valg til for eksempelStortinget, er partisystemet lagt opp til å gjøre forskjellene tydelige slik at velgerne vet hvilke alternativer de står overfor. En slik modell er åpenbart polariserende. Det ligger i sakens natur.

I en kirke er situasjonen imidlertid annerledes. I hvert fall skulle den være det. Det skulle være et mål å fremme enheten og dempe motsetninger. Aardal peker på at en tilsvarende valgordning i kirken kan føre til at man «sementerer polarisering.»

Onsdag for halvannen uke siden skrev vi i Dagen om det nye lutherske nettverket som er under etablering. Der saRolf Kjøde noe som egentlig er mer radikalt enn det man først kan få inntrykk av. Kjøde har lang fartstid som generalsekretær iNormisjon, og hadde før det bakgrunn i Indremisjonsforbundet. Han kjenner Bedehus-Norge godt, men har de siste årene engasjert seg tungt i den teologiske og kirkepolitiske debatten i Den norske kirke.

«Jeg tror det kirkepolitiske flertallet har satt seg. Det er kommet for å bli. Noen vil si at det er satt et punktum, andre at flertallet vil være der en god tid framover. Jeg tror det vanskelig kan snus fordi folkekirkens premisser er så politiske. Den store kampen i og for kirken er åndelig, og det handler om å ha frimodighet på vegne av evangeliet.»

Jeg vet ikke hvor lang tid Kjøde ser for seg når han snakker om at det kirkepolitiske flertallet har satt seg. Men i uttalelsen hans leser jeg en orientering som jeg tror er viktig og riktig, og som til dels skiller seg fra det vi har vært vant med fra konservativt hold. For Kjøde er ikke først og fremst opptatt av å mobilisere maksimalt til neste kirkevalg.

Selvsagt vil man kjempe med de midler man har i den kirkepolitiske debatten. Det ville være ren unnfallenhet å gi opp det kirkelige demokratiet. Men det er tross alt ikke politikk som konstituerer kirken. Derfor finnes det en annen kamp som betyr enda mer.

Jeg tror det viktigste de som vil påvirke Den norske kirke kan gjøre, er å løfte frem korsets evangelium. Igjen og igjen. I en kirke hvor Jesu død og oppstandelse, omvendelse og syndenes tilgivelse får være sentrum, vil dette prege også de teologiske debattene.

Og motsatt: der korset kommer i bakgrunnen eller blir helt utelatt, blir det større rom for rettighetskamp og politisering av det kirkelige fellesskapet. Og der kirken blir mer en offisiell struktur og mindre et åndelig fellesskap, begynner utgangspunktet å ligne mer på det som lå til grunn da lekmannsbevegelsen vokste frem på 1800-tallet.

Situasjonen i samfunnet er på mange måter svært forskjellig i dag fra det den var for 150 år siden. Mobiliseringskraften i de lavkirkelige organisasjonene er langt svakere. Men en tilspisset kirkepolitisk kamp kan danne grunnlag for et gjensvar i form av en fornyet åndelighet, forankret i det som alltid har vært kirkens største skatt: Ordet om korset.