Myten om islamofobi

Islam er den eneste religionen som holder seg med et begrep som stiller en diagnose på dens motstandere.

Zamran Ahmad Butt i Islamic Cultural Center tok iVG for noen dager siden til orde for at Norge trenger økt forskning rundt og en handlingsplan mot islamofobi. Det gjør vi absolutt ikke.

Norske politikere kan ikke vedta en handlingsplan mot en språklig konstruksjon. Mot en religiøs hersketeknikk. Mot en tilsnikelse. For det er det begrepet islamofobi egentlig er.

Uttrykket er ganske nytt i det norske språket. Ifølge Retrievers base er det første gang registrert på trykk i en norsk dagsavis i desember 1994. Før år 2000 er ordet bare benyttet en håndfull ganger i pressen.

Det er først ved karikaturstriden i 2006 og årene etterpå at bruken eksploderer. Nå benyttes det hundrevis av ganger hvert år. Ordet er blitt en del av dagligtalen. Dessverre.

Hat og vold mot muslimer er et alvorlig problem, som skal og må bekjempes. Det anliggendet er vi helt enig med Zamran Ahmad Butt og Islamic Cultural Center i. Men det gjøres ikke ved å sykeliggjøre kritikerne av en mektig verdensreligion. En religion som i vår tid også fungerer som en potent politisk og ideologisk kraft. Og som en inspirasjonskilde til grusomme handlinger.

Bruken av betegnelsen «fobi» leder helt naturlig tankene mot en tilstand av vangsforestillinger. På samme måte som folk som lider av araknofobi, agorafobi eller klaustrofobi, er også de islamofobe litt syke. Det er i hvert fall noe som ikke er helt i orden med dem. Siden de altså sliter med denne leie fobien mot islam.

Fobi er en irrasjonell frykt. Edderkopper er ikke farlige (spesielt ikke de vi har her i Norge). Åpne plasser er ikke noe å være redd for. Og trange rom kan være ubehagelige, men utgjør ikke noen risiko for liv og helse.

Da er det atskillig større rasjonelle grunner til å være skeptisk til islam og de ulike tolkningene av den. Fredens religion har kommet til Europa, men har så langt ikke skapt harmoni og paradisiske tilstander.

Mohammad Usman Rana har skrevet om brannen som herjer islams hus. Om den blodige indre-muslimske kampen om muslimers hjerter og sinn. Og mens flammene slikker får altså også vi andre merke heten.

De tallrike terroraksjonene som er utført bare i løpet første halvår i år har vist at ingen mål er for myke og ingen metode for grusom når jihad skal utkjempes for kalifatet, koranen og profetens ære.

Lavmålet ble sannsynligvis nådd iManchester i slutten av mai da selvmordsterroristen Salman Abdi valgte seg ut en konsertarena full av barn og unge for å spre død og fordervelse i Allahs navn.

Den økende skepsisen mot islam i Europa har altså ingenting med fobi å gjøre. Den er en høyst forståelig reaksjon på de grusomhetene som begås i den religionens navn.

Det er i det hele tatt merkelig at islam er den eneste religionen som holder seg med et begrep som på denne måten stiller en diagnose på dens motstandere. Det finnes jo ikke lignende betegnelser brukt om andre religioner.

I Norge har vi en lang tradisjon for tøff religionskritikk mot kristendommen. Vårt største livssynssamfunn, Human-Etisk Forbund, har slått seg opp og frem ved å konfrontere den norske majoritetsreligionen.

Men så langt jeg vet har aldriLevi Fragell eller Jens Brun-Pedersen blitt diagnostisert i den offentlige debatten på grunn av kritikken deres mot kirken, kristne og kristendom. Heller ikkeHedningesamfunnet, som er enda mer ramsalt i religionskritikken enn sine mer pyntelige humanetiske storebrødre, har noen gang blitt kalt for kristofober.

Selv ikke den blodige kristendomsforfølgelsen i verden – ikke minst i den muslimske delen av den – har skapt en slik ordkonstruksjon.Islamsk Stat korsfester, halshugger og brenner kristne, men de blir likevel ikke beskyldt for å lide av noen slags fobi mot denne religionen. Det er kun islams motstandere som kvalifiserer for den typen halvmedisinske karakteristikker.

De voldseksemplene som Zamran Ahmad Butt nevner i VG-artikkelen gjør selvfølgelig inntrykk. Det er opprørende å lese nyhetsrapportene om den afghanske mannen som ble fysisk angrepet tidligere i juli og kalt «jævla utlending» mens slagene haglet.

Men denne typen kriminalitet har vi allerede presise ord for: Rasisme, fremmedfrykt, muslimhat. Og det skorter ikke på tiltak mot dette uvesenet. Den første nasjonale handlingsplanen mot rasisme ble vedtatt for flere tiår siden. Politiet har dessuten en egen hatkrimgruppe som jobber spesielt med slike saker.

Dette arbeidet må gjerne styrkes. La oss fortsette å kjempe mot vold, overgrep og diskriminering av muslimer. Og så har Butt og hans likesinnede et like selvfølgelig ansvar for å adressere antisemittisme, ekstremisme, homohat og kvinneundertrykkende holdninger i egne nærstående miljøer.

Men det vi definitivt ikke trenger er representanter for muslimske trossamfunn som sykeliggjør sine kritikere.