Luther – på godt og vondt

Er det mulig å se på Martin Luther både som antisemitt og som Guds redskap? På en og samme gang?

Om en måned går vi inn i Luther-året 2017. Vi skal markere at det er 500 år siden reformatorenMartin Luther offentliggjorde sine 95 trosteser, en handling som endret Europas historie. Og norgeshistorien.

Luthers reformasjon medførte at Europa-kartet måtte tegnes på nytt. De nordiske landene skiftet statsreligion fra romersk katolisisme til evangelisk-luthersk tro. Det var en dyptgripende endring som vi neppe kan overvurdere betydningen av. Dette religiøse skiftet har preget og formet det moderne Norge. Gjort oss til de vi er.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Reformasjonen representerte en åndelig vårløsning her i det kalde Nord-Europa. De sentrale trossannhetene «nåden alene, troen alene, Skriften alene» ble gjenoppdaget. Reformasjonen la grunnlaget for den åndelige friheten og trosfriheten som vi nyter i dag. Og den demokratiserte troslivet vårt. Folk fikk anledning til å lese Guds ord selv, på sitt eget språk. De tallrike folkevekkelsene som har gått over Norge særlig i de siste par hundreårene, er også en frukt av lutherdommen.

Men også på det samfunnsmessige området har reformasjonen spilt en stor rolle. Den protestantiske arbeidsetikken, som ble dominerende i de områdene som tok imot reformasjonen, har betydd mye for utviklingen av det velstandssamfunnet vi nyter godt av i dag. Ved å legge vekt på forvaltertanken fremfor uhemmet konsum, ble grunnlaget skapt for sunn og langsiktig økonomisk vekst. Verdien av arbeid ble kraftig oppgradert. Martin Luther forkynte at det ikke bare var det åndelige livet som var av verdi for Gud. Vanlig, ærlig arbeid skal sees på som et like stort kall som de åndelige profesjonene.

Martin Luther er med andre ord vel verdt å feire. Men det bør ikke skje uten forbehold og uten å ta klar avstand fra den delen av Luther-arven som vi ikke kan akseptere. For det var ikke bare gode ting Luther etterlot seg. Arven etter reformatoren inneholder også elementer som er vonde, vanskelige, skremmende, ja, rett og slett forkastelige.

Vi snakker selvsagt om Martin Luthers åpenbare jødehat. På dette området var ikke Luther bare et barn av sin tid som stilltiende aksepterte samtidens antisemittiske forestillingsverden. Han gikk mye lenger enn det. Luther mente at jødene var under Guds vrede, ja, de var djevelens barn. I Skriftet «Om jødene og deres løgner» som ble utgitt i 1543 koker det helt over for Luther. Han anbefaler å bruke vold mot jødene. Synagoger og jødiske skoler burde brennes, mente han.

Dessverre har det norske samfunn blitt påvirket av lutherdommen også på dette området. Da Norge fikk sin Grunnlov i 1814 ble landets religiøse forhold regulert i paragraf to. Paragrafens første setning gjorde den evangelisk-lutherske religion til vår statsreligion. Den siste setningen nektet enhver jøde adgang til denne staten. Og det går en direkte linje mellom de to setningene. Eidsvollsmennene så på jødene og på jødedommen som en trussel mot den kristne tro. Også her fulgte de Luthers eksempel.

På 1930-tallet brukte enkelte norske lutherske teologer Luthers jødehat som argument for å forsvare antisemittismen som vokste frem nede på kontinentet. Luthers antisemittisme ble også brukt av nazistene for å legitimere jødeforfølgelsene i Norge under krigen.

Vi har tidligere på denne plass gitt uttrykk for at man ikke bør gjennomføre reformasjonsjubileet uten å adressere dette dype mørket som også er en del av Luther-arven. Vi er derfor svært glad for den uttalelsen som bispemøtet iDen norske kirke offentliggjorde i går.

I dokumentet som har fått navnet «Arven fra Luther og det jødiske folk» erkjenner biskopene det jødehatet som Martin Luther stod for. Og man tar tydelig avstand både fra «den antijudaismen som Luther etterlot seg» og fra «den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom jøder og kristne».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Gledelig nok avsluttes dokumentet med at biskopene uttrykker ønske om å «fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon». De minner om den særskilte tilknytning vi som kristne har til det jødiske folk og om kontinuiteten i Guds løfter til dette folket.

Det er lenge siden vi har kunnet si et større amen til en uttalelse fra bispekollegiet i Den norske kirke.