Tilhengere av «Ja»-kampanjen jubler etter at resultatet av den irske folkeavstemningen var klart. Foto: Peter Morrison, AP/NTB scanpix

Liten grunn til å glede seg

mandag 28. mai 2018

Lederartikkel

Vi må minne hverandre om at alle vi som lever i dag også en gang var et foster.

Lørdag kveld ble det klart at et stort flertall av irene hadde stemt ja til å endre landets grunnlov. Dermed får gravide kvinner får langt lettere tilgang til abort enn i dag. Frem til nå har Irland nærmest vært et unntaksland i Europa når det gjelder abortlovgivning.

Det omstridte grunnlovstillegget 40.3.3 fra 1983 sidestilte fosterets livsrett med morens rett til liv. Med dette som forutsetning har muligheten til lovlig abort vært begrenset i Irland. Nå får landet ventelig en lovgivning som ligner på den vi har i Norge.

Som i mange av vår tids vanskelige debatter er det de sterke menneskelige historiene som særlig har gitt næring til ordskiftet. Det er i og for seg naturlig, for all politikk skal måles på hvordan den påvirker menneskers liv.

Likevel må vi behandle enkelthistoriene med varsomhet. For en sentral del av politisk lederskap er å se hele bildet og fatte avgjørelser som tar alle nødvendige hensyn.

Når vi for eksempel står overfor historier om overfallsvoldtekter og incest er det vanskelig å finne enkle løsninger. Det er lett å ha medfølelse med en ung kvinne som gjennom alvorlig kriminalitet har blitt påført en graviditet hun slett ikke ønsket seg.

Det finnes mange eksempler på at barn som blir unnfanget under slike omstendigheter får lykkelige og rike liv, og på at de takker for muligheten til å leve. Slike historier har også vært fremme i den irske debatten.

Dette opphever imidlertid ikke den uhyre krevende og smertefulle situasjonen mange kvinner befinner seg i når de blir gravide som resultat av overgrep.

Det mest urovekkende ved debatten og avstemningsresultatet er derfor ikke at irene har lyttet til disse historiene. Det mest urovekkende er den underkjennelsen av fosterets menneskeverd som de planlagte lovendringene legger opp til. Og den problemstillingen er fortsatt like aktuell her i landet.

På onsdag er det 40 år siden den norske abortloven ble vedtatt. For noen er det en dag for feiring. Men i et større perspektiv representerer denne dagen det aller klareste bruddet med vår kristne tradisjon her i landet.

Med en generell adgang til selvbestemt abort har vi gitt hverandre anledning til å gå inn i Guds sted og bli herre over liv og død. Det er et fundamentalt brudd med et kristent menneskesyn.

Norske førstegangsfødende blir også i våre dager utstyrt med informasjonsmateriell fra Helsevesenet hvor man uke for uke kan følge fosterets utvikling. Det er påfallende å lese om hvor tidlig hjertet begynner og slå og hvor langt fosterets utvikling har kommet i løpet av den perioden i svangerskapet hvor den gravide uten videre blir innvilget abort.

Tegnene på liv er ikke mulige å overse. Likevel er dette liv vi som samfunn har tillatt oss å avslutte. Konsekvensene av det kan vi måle i de flere hundre tusen barn som har blitt abortert bare i Norge.

Og vi kan måle det i den mangelfulle etiske bevisstheten som preger deler av debatten om bioteknologi i dag. Respekten for selve livet er undergravd.

I et slikt perspektiv er det liten grunn til å glede seg over resultatet av den irske avstemningen. Det betyr ikke at vi kan eller bør være ufølsomme overfor de mange kvinnene som har blitt påført store vanskeligheter gjennom grove krenkelser.

Men vi må minne hverandre om at alle vi som lever i dag også en gang var et foster.