Lang vei hjem til Mosul

Tyrkia gjør den krevende situasjonen 
i Nord-Irak enda 
mer komplisert.

De kristne i Nord-Irak kommer til å møte mange hindringer på veien hjem tilMosul og landsbyene somIS okkuperte. At Tyrkia kan bli en av disse hindringene, var det ikke alle som forutså.

I juni sto jeg på et høydedrag bak Alqosh, den eneste landsbyen i Mosul fylke som IS ikke invaderte. Tolken min pekte og forklarte. I nord lå Mosul-dammen, litt lenger sør lå en landsby som IS hadde angrepet bare noen uker tidligere, og bak der igjen: storbyen og IS-bastionen Mosul. Avstandene mellom trygt og utrygt var kort.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Noen kilometer unna dundret store vogntog av gårde fra nord til sør – og tilbake igjen.

– Vi kaller det den tyrkiske veien, sa tolken. Han fortalte at befolkningen undret seg over at vogntogene kunne fortsette å kjøre etter at IS okkuperte området. De tolket det som et tegn på atTyrkia og IS samarbeidet.

Lenge ble Tyrkia kritisert for å være lunken i kampen mot IS og se gjennom fingrene med at terrorgruppens soldater krysset grensen og opererte inne på tyrkisk område.

Tyrkia har i lang tid hatt en mindre militærbase nord for Mosul og begrunnet dette med behovet for selvforsvar, ikke minst mot den kurdiske geriljagruppenPKK. I det siste har presidentErdogan flere ganger ytret sterkt ønske om å delta med styrker i frigjøringen av Mosul.

Han ser på seg selv som en garantist for at sjia-dominerte irakiske myndigheter ikke begår overgrep mot Mosuls sunnimuslimske befolkning. Det tyrkiske engasjementet handler også om interesser i kurdiske områder i Irak, såvel som i Syria, og om å demme opp for iransk-støttede sjiamilitser i Irak.

– Vi har et historisk ansvar i denne regionen, sa Erdogan nylig. Han har også sagt at dagens grenser ikke er noe Tyrkia har akseptert frivillig – en henvisning til at det beseirede ottomanske regimet ikke fikk beholde Mosul og byens oljerike omland.

Irakiske myndigheter vil på sin side ha seg frabedt tyrkisk innblanding. Parlamentet har beskrevet de tyrkiske styrkene som «fiendtlige okkupasjonsstyrker» og har gitt dem beskjed om å komme seg hjem. Økt tyrkisk aktivitet gjør en den krevende situasjonen i Nord-Irak enda mer komplisert. Det er dårlig nytt for alle som lengter etter fred og stabilitet.

Det blir også tolket som særdeles dårlig nytt av kristne internflyktninger. To og et halvt år etter at IS drev dem vekk fra Mosul og landsbyene påNinivesletten, øyner de et ørlite håp om å kunne vende hjem, selv om store utfordringer fremdeles gjenstår. President Erdogans utspill gjør at håpet svekkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I et intervju med en arabisk TV-kanal i forrige måned sa han at «bare sunni-arabere, turkomenere og sunni-kurdere bør bli værende i Mosul-regionen når den er frigjort». Skulle dette bli en realitet, er det ingen plass for kristne i det som tradisjonelt har vært et av de kristnes kjerneområder i Irak.

Erdogan kritiseres fra en rekke hold for å forsøke å omskrive historien og ville gjenreise det ottomanske imperiet. Den irakiske kirkelederenEmanuel Youkhana sa nylig i Wall Street Journal at han frykter at Tyrkia vil forsøker å gjenreise imperiet på ruinene av IS-kalifatet.

Mange av de kristne internflyktningene er etterkommere fra kristne som reddet livet under det ottomanske folkemordet for hundre år siden, der nær to millioner armenere og assyriske kristne ble drept. Hos dem vekker den tyrkiske sabelraslingen vonde minner og frykt for fremtiden. Tilliten til Erdogan blir ikke bedre av måten kristne og andre minoriteter er blitt behandlet på etter sommerens kuppforsøk i Tyrkia.

De siste ukene har vi sett bilder av kristne som endelig har kunnet reise hjem til landsbyene som IS drev dem bort fra. Folk har jublet i gatene, feiret messe, latt kirkeklokkene ljome utover Ninivesletten og satt korsene tilbake i kirketårnene. Bildene har vist glede, men også sorg og fortvilelse, for flyktningene kom hjem til plyndrede hus og utbrente, vandaliserte kirker.

Diskusjonen har lenge gått om de kristne noen gang kan føle seg trygge igjen i Mosul og landsbyene på Ninivesletten. Mange kristne opplevde at naboer sviktet og vendte seg mot dem da IS angrep. Friksjon i forholdet til kurdiske selvstyremyndigheter er også medvirkende til at mange gir opp og emigrerer. Når tyrkisk nærvær nå gjør at fremtiden oppleves enda mer usikker, betyr dette at det blir en enda lengre vei hjem for de kristne i Nord-Irak.