Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

La oss velge livshjelp, ikke dødshjelp

tirsdag 5. juni 2018

Lederartikkel

Å gjøre slutt på lidelsen ved å gjøre slutt på pasienten, er ingen løsning. Det er en fallitterklæring.

Nær åtte av ti nordmenn ønsker å innføre assistert selvmord, viser en undersøkelse gjort ved Universitetet i Oslo. Det er et skremmende høyt tall som signaliserer at kravet om legalisering trolig vil bli sterkere i tiden fremover.

Når kravet om å innføre assistert selvmord ennå ikke blir fremmet med større kraft, kan dette skyldes at sentrale aktører holder igjen. Helsepersonell er ofte negative til legalisering.

Deres oppgave er å redde liv, ikke å ta liv. Heller ikke blant de politiske partiene er saken høyt prioritert. Kun Fremskrittspartiet har gitt et tydelig signal om at de er positive. I 2009 fattet de et prinsippvedtak om å arbeide for en lovendring.

De seneste tiårene har det imidlertid skjedd viktige lovendringer når det gjelder eutanasi (der legen avslutter pasientens liv) og legeassistert selvmord i flere land. Foruten Nederland, Belgia og Luxembourg, har blant andre Tyskland og Canada åpnet opp. Sist ut var den amerikanske delstaten Hawaii i mars i år.

Storbritannia kan bli neste land ut. Samtidig som oppslutningen øker blant nordmenn flest, er der altså en utvikling internasjonalt i retning større aksept. Det vil trolig påvirke både fagmiljøer og politikere her til lands. Derfor er dette en debatt vi må ruste oss for.

Da er det interessant å se hvordan forkjempere for eutanasi argumenterer for lovendring. Dagen kunne i går fortelle om den svenske forskeren Fabian Ståhle, som har sammenlignet den offentlige debatten rundt temaet i Nederland, Oregon og Canada.

Et av trekkene som går igjen, er at forkjempere fremstiller eutanasi som noe man er moralsk berettiget til, fordi pasientens liv påstås å være meningsløst og uten håp. Han finner også en utstrakt bruk av det han kaller «renvaskende sammenligninger», ved at alternativene til eutanasi fremstilles svært negativt – enten det handler om pasientens lidelser eller man advarer mot dårligere selvmordsmetoder.

Og ikke minst fant forskeren utstrakt bruk av eufemismer, altså skjønnmalende ord: I stedet for «død», «drap» og «assistert selvmord», snakkes det om «smertelindring» og «verdig avslutning». Slik tilsløres fakta. Språket brukes til å rettferdiggjøre og ufarliggjøre handlingen.

Retorikken er viktig. Den som vinner kampen om begrepene, har skaffet seg et massivt forsprang til å vinne selve kampen. I møte med skjønnmaling og krisescenarioer må vi som slåss for menneskeverdet stå fast på vår overbevisning om livets ukrenkelighet.

Derfor gleder vi oss over at Stortingsrepresentantene Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Tore Storehaug (KrF) i dagens avis varsler at de vil danne en felles front mot aktiv dødshjelp på Stortinget.

Et menneskeliv er aldri meningsløst eller verdiløst, selv om det i mørke stunder kan føles slik. Lidelse må møtes med livshjelp og smertelindring. Pasienter skal slippe å frykte livets slutt. De skal være trygge på at verdigheten og hjelpebehovet blir ivaretatt.

Å gjøre slutt på lidelsen ved å gjøre slutt på pasienten, er ingen løsning. Det er en fallitterklæring. Like fullt er det grunn til å frykte at dette i fremtiden kan bli en lettvint utvei i et helsevesen med stramme budsjetter.

Nettopp faren for utglidning og risikoen for at det legges press på sårbare pasienter, er en av mange grunner til at vi ikke må slå inn på den uoversiktlige og menneskefiendtlige veien som eutanasi og legeassistert selvmord er.