UTSPURT: En sokneprest i Nord-Trøndelag opplevde at læreren tok barnet til side fordi presten hadde forklart at han ikke syntes det var greit at Guds navn ble misbrukt i undervisningen.  Foto: Thomas Brun, NTB Scanpix

Kristenfobi på skolen

mandag 2. oktober 2017

Lederartikkel

Tankevekkende og urovekkende beretning fra sokneprest i Nord-Trøndelag.

Sokneprest Kjartan Bergslid i Levanger reflekterer i lokalavisen Innherred over en merkelig opplevelse som er egnet til å uroe flere enn ham.

«Jeg har hatt barn i Levanger-skolen i 12 år. I en foreldresamtale med en dyktig lærer som vi liker svært godt og har stor tillit til, fortalte jeg at i vår familie regner vi de ti bud som gode leveregler som vi forsøker å leve etter. Følgelig synes ikke vi det er greit at misbruk av Guds navn inngår som en del av undervisningen», skriver Bergslid.

Læreren lyttet og nikket. Selvsagt visste han hvilken jobb faren hadde. Likevel greide læreren ikke å skjule en viss forundring.

«Dagen etter forstod jeg at samtalen hadde utløst «ekstremist-alarmen» hos læreren. Da mitt barn kom hjem fra skolen, ble det fortalt at læreren hadde innkalt til samtale under fire øyne.

Her måtte det undersøkes om mitt barn ble utsatt for «religiøse overgrep». Heldigvis bestod vi testen», skriver Bergslid videre. Han oppfatter episoden som et personlig eksempel på en bred trend til økende sekulær intoleranse.

Frykten for religiøs ekstremisme er utbredt i våre dager. Fra en side sett er det forståelig. Én ting er at fanatiske troende, først og fremst islamister, sprer frykt og forferdelse, død og fordervelse. En annen ting er at den norske befolkningen er blitt mer sekularisert og skeptisk til religiøs overbevisning.

Kunnskapen om tro og kjennskapen til trosmiljøer er ofte liten. Gjennom mediene møter mange først og fremst de problematiske historiene. Det dreier seg om overgrepsskandaler, autoritært lederskap, trangsyn og utbryteres traumer.

For de av oss som ser trosmiljøer fra innsiden, oppleves dette ofte urettferdig. For det første skjer det fort at alle slike miljøer puttes i samme suspekte sekk. For det andre er det unntak og ikke regel som dominerer.

Fortellingene om dem som fant mening med livet, oppreisning, fellesskap og ble hjulpet gjennom kriser, blir sjeldnere fortalt. Tro som virkelig betyr noe, og som fører til at mennesker velger holdninger og handlinger som bryter med flertallets, blir betraktet med mistanke.

Her står vi overfor en betydelig utfordring på flere nivåer. Som sokneprest Kjartan Bergslid er vi bekymret for at det vokser fram en sekulær intoleranse. Den må møte motbør. Det er ikke unormalt å ha en religiøs overbevisning. Tvert imot er dette både historisk og globalt det normale.

Og det er med religiøs overbevisning som med all annen ideologisk overbevisning: Den kan være både god og dårlig. For politikere og andre samfunnsledere er det en umåtelig viktig oppgave å hegne om samvittighets- og trosfriheten. Det er svært alvorlig hvis skolen og andre offentlige institusjoner setter denne under press.

I møte med fordommer er det nærliggende å reagere med frykt og tilbaketrekning. Det vil vi fraråde. Kristne enkeltmennesker, familier og miljøer bør tilstrebe å være tydelige på eget ståsted og åpne mot samtiden. Lett er dette ikke alltid.

Det kan oppstå uenighet, motsetninger og kanskje konfrontasjoner. Men vi må legge vinn på å være «sannheten tro i kjærlighet», som apostelen Paulus oppfordrer til. Også motvillige mennesker bør møtes med vennlighet, men ikke med naivitet og ettergivenhet.