OSLO: Generalsekretær i Kirkens Bymisjon Adelheid Firing Hvambsal ikledd et av de oransje skjerfene fra Kirkens Bymisjon sin årlige aksjon. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Kirke i levende live

lørdag 4. november 2017

Lederartikkel

La oss ta utfordringene fra Bymisjonens oransje skjerf og den jordanske pastoren. La oss prøve å løfte blikket ut over travelheten og aktivitetene.

Han er pastor i Jordan og har fått sin del av lidelse og dårlig økonomi. Derfor trodde jeg han ville synes det var stas å bli invitert utenlands for å tale. Reaksjonen hans overrasket meg.

«De levde døde liv», sa han etter å ha vært to ganger på taleturné i Australia. Han utdypet raskt da han så hvordan jeg sperret opp øynene: «De kristne kom til kirken, hørte på prekenen, drakk en kopp kaffe og gikk hjem. Så møttes de ikke før neste søndag».

Jeg har nettopp kommet hjem etter en reportasjereise i Midtøsten. Med meg hjem har jeg ikke bare saker på blokken og bilder på minnekortet, jeg har også inntrykkene fra samtaler underveis. Og denne ene praten med en pastor i Jordan, slipper ikke taket.

Han stilte en diagnose på det han oppfattet som blodfattig menighetsliv i Australia, men han kunne garantert sagt det samme om mange europeiske menigheter: At vi lever døde liv. At Jesus lovet oss liv i overflod, mens vi nøyer oss med kristenliv på sparebluss. Det var ikke slik det var ment å være.

Det var ikke det at han ble tatt dårlig imot i Australia. Langt ifra. Han ble ønsket hjertelig velkommen til kirkene. Men folk hadde nok med sitt. De var travelt opptatt hele uken.

«Søndagsmøtet er bare en liten del av det kristne livet. Den største delen av kristenlivet lever vi jo resten av uken», sa han der vi satt på en kafé i Ammans hovedstad og drakk arabisk kaffe.

Pastoren var glad for å være hjemme i Jordan igjen. I en fattig, liten evangelisk menighet i en forstad til Amman. I et land som er omgitt av krig og konflikter, som er tynget av flyktningstrømmen fra Syria og Irak, og som har sitt å stri med når det gjelder trosfrihet og andre menneskerettigheter.

Han hadde erfart at gresset ikke var grønnere på den andre siden av kloden. De hadde frihet, demokrati og høy levestandard, ja visst, men kristenlivet var etter hans oppfatning dødt. Og dét er tankevekkende, for mange nordmenn vil tenke om seg selv at de er svært aktive kristne hvis de går på gudstjeneste hver søndag.

«Det kristne livet handler om relasjoner. Om relasjonen til Gud og relasjonene til våre medmennesker», sa han og minnet om hvordan Jesus og disiplene spiste, snakket og levde sammen.

Vi er på full fart mot vinter og mørketid. Reserverte nordmenn lukker seg inne i husene sine og er enda mindre synlige enn resten av året. For mange er denne årstiden mørk og ensom.

Kirkens Bymisjon delte denne uken ut 15.000 oransje, hjemmestrikkede skjerf som start på sin årlige aksjon for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn.

Det er et flott prosjekt, men et skjerf alene er ikke nok til å varme hjerter som fryser. Vi trenger varme relasjoner, og er det noe sted folk skulle kunne ha forventninger om å finne dette, så er det i menighetene våre.

I en liten uke gikk jeg ut og inn av den jordanske pastorens hjem. Slik fikk jeg se hvordan han levde ut sine tanker om relasjoner i praksis. Jeg så hvordan konen gikk over til en nabo med middagsrester, og hvordan familien nærmest hadde adoptert en syrisk enke og hennes sønn.

Jeg så hvordan de viste omsorg for syke og ensomme, og hvordan de stadig var på telefonen for å sjekke om venner og familie hadde det bra – og hvordan folk ringte til dem for å slå av en prat.

At kirker i Midtøsten tar et sosialt ansvar, er selvsagt en dyd av nødvendighet. Det offentlige hjelpetilbudet er høyst variabelt. Men det jeg så utfolde seg, var ikke bare veldedighet.

Jeg fikk et glimt inn i et varmt fellesskap der folk hadde omsorg for hverandre, og der kristenlivet ikke bare handlet om kirkegang på søndag, men der også resten av uken var en gudstjeneste. «Vi vil vise folk at Jesus bryr seg om dem – og at menigheten bryr seg også», sa han.

Det jeg ikke fikk med meg i løpet av mitt korte besøk, var faktisk søndagsmøtet deres. Selve møtet varte som regel halvannen time. Etterpå satt de et par timer og pratet og spiste sammen. Fordi det var viktig, og fordi det var kjekt.

La oss ta utfordringene fra Bymisjonens oransje skjerf og den jordanske pastoren. La oss prøve å løfte blikket ut over travelheten og aktivitetene, se våre medmennesker og ta vare på relasjonene i menighetene og lokalsamfunnene våre. Og la de som Bymisjonen aksjonerer for, de som kjenner seg utenfor på grunn av ensomhet, brutte familierelasjoner og fattigdom, få kjenne at i menighetene er de innenfor.