PRIDE: Det mangfoldet som Pride-festivalene hevder å representere, handler også om et rollebytte. Noen grupper som hittil har opplevd seg utdefinert av storsamfunnet har nå havnet på innsiden. Til de grader, vil noen legge til, skriver Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, på lederplass. Foto: Fotolia

Kan vi stole på Gud?

lørdag 23. juni 2018

Lederartikkel

Det å stole på Gud og å leve i tillit til Ham vil antakelig påføre oss alle noen runder med smertelige erfaringer 
og erkjennelser.

Bak mange andre overskrifter er det dette spørsmålet som egentlig lyder. Når Bibelens ord og kirkens lære kommer i konflikt med tenkning og trender i det moderne samfunnet, hva gjør vi da? Når det som har vært vanlig kristen lære kommer under press, hvilke konsekvenser får det? Kan vi fortsatt stole på Gud? Og et nesten like vanskelig spørsmål: Kan vi stole på vår evne til å forstå Gud?

Det er ikke noe nytt at mennesker ønsker å løsrive seg fra forpliktelsen til å lyde Gud. Tvert imot er en av de dypeste menneskelige erkjennelse som finnes den at vi alle ønsker å være herre i eget liv. For å unngå en ekstrem individualisme som til slutt går på individet løs trenger vi derfor et rammeverk utenfor oss selv.

Men hvem har rett til å definere disse rammene? Og i hvilken grad kan de forandres?

Den tilsynelatende største trusselen mot tradisjonell kristen tro og tenkning i vår tid kommer fra bevegelsen som står bak Pride-festivalene. Én ting er spørsmålet om et livslangt forhold mellom to kvinner eller to menn kan kalles et ekteskap. Der har Den norske kirke allerede snudd, og andre kristne sammenhenger er under økende press for å bevege seg i samme retning.

Men bevegelsen stopper ikke der. Det mangfoldet som Pride-festivalene hevder å representere, handler også om et rollebytte. Noen grupper som hittil har opplevd seg utdefinert av storsamfunnet har nå havnet på innsiden. Til de grader, vil noen legge til.

Men en konsekvens av dette er at stadig flere blant dem som har et tradisjonelt syn på ekteskapet opplever at det erklærte mangfoldet ikke rommer dem. I stedet må de spørre om deres holdninger blir sidestilt med dem som driver hets og vold mot homofile.

Det er behov for langt mer debatt om hva det faktisk innebærer å gjøre regnbueflagget til identifikasjonsmarkør. Hvis det innebærer at man slutter seg til den relativiseringen av selve kjønnsbegrepet som organisasjonen Fri legger opp til, er dette noe langt mer enn å ta avstand fra vold og hets.

Noe av det som gjør denne debatten så vanskelig er møtet mellom sterke menneskelige fortellinger på den ene siden, og saklige argumenter på den andre. Historier vinner ofte over argumenter. Den som kan si at «dette er den jeg er», har, særlig i et samfunn hvor religiøs dogmatikk står lavt i kurs, gode kort på hånden.

Men hvem får lov til å si «dette er den jeg er»? Kan en tradisjonell kristen si det, og forvente å bli hørt på samme måten som en Pride-deltaker? Hvem avgjør hvilke elementer i en personlighet som ikke kan eller ikke skal debatteres?

Når dette er sagt, tror jeg likevel tradisjonelle kristne står i fare for å gå i en kjent felle. Mange vil fortsatt holde seg til ordene fra 1. Mosebok om at Gud skapte oss til mann og kvinne. Og det heterofile ekteskapet er så dypt forankret i Bibelen og i kristen teologi at det er nesten umulig å se for seg at den kristne kirke som sådan gir etter for presset fra samtiden. Men kampen vil nok pågå en stund til.

Fellen ligger ikke bare i det å gi etter for tidsånden. Det er en like aktuell felle å kaste stein i glasshus. For er det ikke egentlig ganske opplagt at materialisme er et langt større problem for den kristne kirke på våre breddegrader enn endringer i samlivsetikken? Hvilken faktor er det faktisk som i størst grad undergraver utbredelsen av kristen tro? Og: hadde relativiseringen av kirkens ekteskapssyn kunnet bli så utbredt uten en generell sekularisering som forutsetning?

Det er ikke minst her spørsmålet i overskriften blir aktuelt. Hvis vi forlanger at Gud skal passe inn i vår tids kulturkamp, blir det vanskelig å svare ja. For å kunne si at vi kan stole på Gud, må vi i så fall gjøre Gud til en såpass relativ størrelse at det i praksis er oss selv vi stoler på.

På et visst nivå er derfor utfordringen både til tradisjonelle og utradisjonelle kristne ikke å gjøre seg selv til Gud. Han trenger ikke vår hjelp. Guds rike står og faller ikke ved om akkurat jeg får rett i alt jeg hevder og står for.

Det å stole på Gud og å leve i tillit til Ham vil antakelig påføre oss alle noen runder med smertelige erfaringer og erkjennelser. For ingen av oss er i posisjon til å kaste den første stein. Faren for å gå i fariseerfellen er derfor ubehagelig nærliggende.

Men med ydmyk respekt for menneskers erfaringer, og med erkjennelse av at også jeg kommer til kort, går det an å peke på Bibelens fortelling om skapelsen, på hvordan troskapsidealet i ekteskapet i seg selv kan være et bilde på den trofasthet Gud viser oss, og på hvordan mann og kvinne – med sine likheter og sine forskjeller – også er et bilde på forholdet mellom Kristus og hans brud, mellom Gud og mennesket.

Dette er ikke en fortelling forbeholdt de med den kristne partiboken i orden. Det er ikke abstrakt filosofi eller virkelighetsfjern dogmatikk. Det er en levende fortelling for alle mennesker som trenger å omvende seg og motta Guds frelsende nåde.