Kan kristne støtte Clinton?

Vi må i større grad enn før innstille oss på at det er sekulært orienterte politikere som kommer til å inneha sentrale 
politiske verv.

Hvordan kunne republikanerne ende opp medDonald Trump som sin kandidat? Det spørsmålet kommer til å bli stilt i lang tid fremover. Et annet spørsmål som også vil bli stilt, er hvordan evangeliske kristne kan forsvare sin støtte til denne kandidaten.

Donald Trump er «selve inkarnasjonen av det Bibelen kaller en tosk», skrev sjefredaktør Andy Crouch i Christianity Today for knappe to uker siden.

For republikanerne lå forholdene godt til rette for et annet utfall. Etter åtte år med omstridte president Obama hadde de gode muligheter for å vinne tilbakeDet hvite hus. Når den ikke mye mindre omstridteHillary Clinton ble den demokratiske kandidaten, ville en bedre republikansk kandidat kunnet gitt et ganske annet valgresultat enn det amerikanerne ligger an til å få. Nå må det nærmest skje en politisk sensasjon om ikke Hillary Clinton skal tas i ed utenfor Capitol hill 20. januar.

Etter tre av tre tv-sendte debatter er de fleste enige om at Clinton vant 3-0. Det er ikke så overraskende, hun er en langt mer dreven debattant og politiker enn Trump. Hans potensial lå ikke først og fremst i disse debattene, men mer i den utbredte mistilliten til det etablerte politiske systemet i Washington. Nå får amerikanerne antakelig i stedet en som mer enn de aller fleste representerer nettopp dette systemet.

For evangeliske kristne velgere er dilemmaet nå påtakelig. Den konservative og norskættede teologenWayne Grudem illustrerer dette godt. Først gikk han ut til støtte for Trump. Så trakk han denne støtten, etter at videoen med Trumps svært udannede uttalelser om kvinner ble offentliggjort.

Men etter noen dagers betenkningstid har Grudem gjort en delvis snuoperasjon, og anbefaler nå en stemme til Trumps politikk –selv om man ikke støtter kandidaten Donald Trump. Tidligere denne uken offentliggjorde The Public Religion Research Institute en interessant undersøkelse som viser at Grudem ikke er alene om å tenke slik.

Blant hvite protestanter er det nå langt flere enn for bare fem år siden som mener at det går an for en politiker å opptre moralsk klanderverdig i sitt privatliv og samtidig skjøtte sine offentlige verv på en tilfredsstillende måte.

Grudems resonnement går an å forstå: Det er moralsk umulig for ham å stemme på Hillary Clinton. Det handler aller mest om standpunktet hennes i abortsaken. Men for Grudem, som har skrevet en omfattende bok om bibelsk fundert politikk, er avstanden stor også på mange andre områder. Det å stemme på en av de alternative presidentkandidatene, eller å la være å stemme, vil kunne bidra til å styrke Clintons kandidatur. Derfor må han stemme på Trump.

I den siste presidentdebatten handlet den første bolken interessant nok om høyesterett. Dermed fikk vi for første gang i disse debattene en samtale om den saken som er aller viktigst for mange evangeliske kristne. Og vi kan nokså trygt si at begge kandidatene innfridde, ut fra forventningene. Clinton fremstår liberal, og bekreftet nok den frykten mange – ikke minst kristne – velgere har når det gjelder hvilke høyesterettsdommere hun kan tenkes å ville utnevne.

Trump understreket at ikke noe myndighetsorgan har mandat til å legitimere abort helt oppunder termindato. I 1999 så han annerledes på saken. Da uttalte han til NBC at han var «veldig pro-choice». Selv om han understreket at han hatet abort, ville han heller ikke forby «partial birth abortion».

I 2011 erklærte han seg for første gang som pro-life. Hvor viktig denne saken er for ham, og hvor mye han faktisk kan forandre abortlovgivningen som president, er uklart. Men han spiller på de rette strengene.

For norske velgere fremstår antakelig amerikansk politikk enda mer uforståelig som den vanligvis gjør. En rundspørring blant kristenledere her hjemme ville antakelig gitt et klart flertall for Clinton.

Det sier også noe om hvilke forventninger en har til politiske ledere. Noe av det som gjør det interessant for nordmenn å følge den amerikanske valgkampen, er at utviklingen der også sier noe om vårt eget samfunn. Vi må i større grad enn før innstille oss på at det er sekulært orienterte politikere som kommer til å inneha sentrale politiske verv.

Da kan det være nærliggende for en del kristne å velge ikke å delta, men heller konsentrere seg om kristent arbeid utenfor den politiske sfæren. Og det virker ganske opplagt at det må skje et grunnleggende åndelig eller ideologisk skifte i den allmenne oppfatningen for at det skal være mulig å få til endringer i holdningen til abort.

Her trengs det mye frimodighet, mot og visdom for å ­beholde den åndelige kraften og ikke bli lammet i pragmatismens eller resignasjonens grep.