NERVE: Kombinasjonen av selvsikkerhet, fokusert engasjement i noen få utvalgte saker og evnen til å finne akkurat de rette ordene gjør at Sylvi Listhaug (til høyre) treffer en nerve gang etter gang. Som kontrast ser vi statsminister Erna Solberg (til venstre). Hun omtalte seg overfor VG i helgen som en «dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt», skriver Dagen på lederplass.  Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix

Kampen for den kjedelige debatten

onsdag 14. mars 2018

Lederartikkel

Listhaug har en egen evne til selv å havne i debattens sentrum, og vurderingene av hennes forskjellige uttalelser er tydelig preget av hvorvidt man liker henne i utgangspunktet.

Justisminister Sylvi Listhaug var tydelig avvisende da journalistene ville spørre henne om Ap-kritikken i forbindelse med innledningen til regjeringens budsjettkonferanse mandag. Siden fredag har hun igjen befunnet seg i begivenhetenes sentrum. Nok en gang får vi debatter om «Listhaugs retorikk».

I løpet av ganske få år har Sylvi Listhaug oppnådd en status som knapt noen annen norsk politiker. Hun har en fanskare med en lojalitet som vel ingen kan måle seg med. Samtidig er hun landets mest omstridte politiker.

Men i motsetning til de fleste andre politikere her i landet ser hun ut til å trives utmerket i rollen som kontroversiell. Hun sprudler i kampens hete, og ser ingen grunn til å la seg avspore. Derfor er det nok liten vits i å vente på noen beklagelse etter Facebook-utfallet mot Arbeiderpartiet. Listhaug følger sin egen kurs.

Kombinasjonen av selvsikkerhet, fokusert engasjement i noen få utvalgte saker og evnen til å finne akkurat de rette ordene gjør at hun treffer en nerve gang etter gang. Som kontrast ser vi statsminister Erna Solberg. Hun omtalte seg overfor VG i helgen som en «dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt».

Men statsministeren konstaterte også at «Kampen for den kjedelige debatten kommer jeg nok ikke til å vinne.» Listhaug har en egen evne til selv å havne i debattens sentrum, og vurderingene av hennes forskjellige uttalelser er tydelig preget av hvorvidt man liker henne i utgangspunktet.

I dagens avis trykker vi et innlegg signert Kristin Ørmen Johnsen og Jon Engen-Helgheim, innvandringspolitiske talspersoner i henholdsvis Høyre og Fremskrittspartiet. De skriver om nettopp den politiske uenigheten som dannet bakteppe for Listhaugs kritikk av Arbeiderpartiet. Det er en skvær politisk uenighet, og det er all grunn til å ta debatten alvorlig.

I Dagsnytt Atten mandag kveld kunne vi høre PST-sjef Benedicte Bjørnland fortelle at det i virkeligheten dreier seg om et antall mennesker i størrelsesorden 5-10, som i praksis kan bli rammet dersom den foreslåtte endringen hadde blitt vedtatt. Så kan man innvende at det ikke trengs mer enn én dedikert terrorist for å gjøre ubotelig skade.

Innvendingen er at en endring som den regjeringen foreslår, hvor det å frata noen deres norske statsborgerskap blir en administrativ sak i disse tilfellene, bryter både med etablert praksis og med hvordan vi tenker om rettssikkerhet. Samtidig har vi lært at de vanlige spillereglene ikke alltid strekker til i møte med moderne terrorisme.

Derfor er det all grunn til å ta selve problemstillingen på alvor. Og det må være maktpåliggende for ledelsen både i Justisdepartementet og på Statsministerens kontor at debatten handler mest mulig den politiske substansen og mindre om enkeltpolitikeres ordvalg.

Slik sett kommer kanskje et av de beste rådene fra tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang, som inntil nylig var en nær medarbeider av Listhaug. Til Aftenposten sa Stang følgende: «Jeg ser ikke bort fra at meningen med innlegget var å provosere. Da tror jeg det er klokest ikke å bli provosert.»