Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Julens egentlige hovedperson

fredag 1. desember 2017

Lederartikkel

Men adventstiden er fortsatt en kjærkommen anledning til å minnes barnet som ble lagt i en krybbe i Betlehem, barnet som noen år senere skulle stå frem som Messias, som Guds salvede.

Første søndag i advent står for døren. Både i kristne gudshus og i mange hjem skal vi igjen tenne det første lyset som minner oss om at det snart er jul. «Nå tenner vi det første lys, alene må det stå. Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå», synger vi.

Tekstens iboende paradoks illustrerer et av adventstidens hovedpoeng. For på den ene siden kan vi leve oss inn i forventningen hos dem som håpet på Messias’ første komme.

På løftene som skulle oppfylles, på frelseren som var lovet. Samtidig venter vi i dag ikke på et barn som skal fødes, men på en konge som har lovet å komme igjen. Dét setter adventstiden i sitt rette perspektiv.

På søndag er det også den første søndagen i et nytt kirkeår. Prekenteksten er hentet fra Lukasevangeliet, hvor vi leser om da Jesus stod frem i synagogen i hjembyen Nasaret. Etter å ha lest de kjente ordene fra profeten Jesaja om at Herrens ånd var over ham overrasket nok Jesus forsamlingen med å konstatere at «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»

I denne ukens prekenhåndbok peker Odd Sverre Hove på hva som ligger i dette utsagnet. Først og fremst at Jesus står frem som Messias, som har fått Ånden utgytt over seg. Så forkynner han selve evangeliet, det gledelige budskapet om frihet for fangene, om et nådens år fra Herren.

For dem som kjente Jesus fra barndommen av, må det unektelig ha vært en spesiell opplevelse å være til stede i synagogen denne dagen. For oss som lever etter Jesu himmelfart er takksigelsen nærliggende, idet vi jublende kan bekjenne at Jesus virkelig er Guds sønn.

Evangeliet har til alle tider vært et håpsbudskap for fattige. Fattige i den betydningen at ingen av oss har noe å stille opp med overfor Gud. Uavhengig av inntekt eller sosial status her på jorden.

På flere måter kunne Jesus fremstå som en usannsynlig Messias-skikkelse. Derfor var det mange som ikke ville tro ham. Men vi kan med døperen Johannes få vitne om Jesus og, i denne adventstiden ­proklamere: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

I møte med sekularisering og pluralisering kan det lett bre seg en forlegenhet på evangeliets vegne, også blant aktive kristne. Dette er ikke noen historisk ny situasjon. Men nå lever vi i en relativiseringens tid, hvor det å fremholde evangeliets sannhet kan oppleves stadig vanskeligere.

I dagens avis kan vi blant annet lese om at presten Nils Terje Andersen skal forske på hvordan den tradisjonsrike morgenandakten i NRK radio blir oppfattet. Det er en kjensgjerning at bibelkunnskapen er på tilbaketog i befolkningen.

Ikke minst derfor skal det bli interessant å finne ut av både hvordan Jesus blir fremstilt i andaktene som daglig har over 200.000 lyttere, og hvordan andaktene blir mottatt hos dem som hører på. Funnene vil kunne si oss en god del om forutsetningene for misjonsarbeid i Norge.

For den kristne kirkes del er budskapet uforandret. Hvilke pedagogiske virkemidler som trengs vil variere fra tid til tid og fra sted til sted.

Men adventstiden er fortsatt en kjærkommen anledning til å minnes barnet som ble lagt i en krybbe i Betlehem, barnet som noen år senere skulle stå frem som Messias, som Guds salvede. Han er fortsatt julens egentlige hovedperson.