Jenters jag etter å bli likt

Du skal ha psyke av stål og betong for å komme deg gjennom ungjentekulturen uten varige sår på sjelen.

Vi har et av verdens mest likestilte samfunn. Likevel kan det se ut som om det finnes mekanismer som tar motet fra jentene våre. Hvordan kan vi gjøre dem mer robuste?

Selv har jeg fire gutter, men ingen jenter. Jeg har likevel mange venninner med døtre. Det de forteller fra døtrenes oppvekst, får meg til å tenke at sønnene mine har levd enklere liv, sosialt sett.

Guttene lekte i flokk. De var ikke avhengig av den ene bestevennens gunst, for at livet skulle være verd å leve. Var ikke den ene kameraten tilgjengelig for lek, fantes det alltid en annen.

Ringte det noen på døren, falt det dem ikke inn å si at de var opptatt, fordi de i dag hadde valgt å leke med noen andre enn han som sto utenfor på trappa.

Nei, de åpnet døra på vidt gap. Jo flere, jo bedre, så lenge huset sto. Som en kollega sa: Gutter har fokus på leken, jenter er mer opptatt av relasjoner.

Jentemødre forteller oftere om intriger. Om den usynlige jentemobbingen med blikk, kommentarer, kritikk, rykter og utfrysning.

LES:Mamma, eg vil ikkje gå på skulen i dag

Om døtre som blir inkludert i venninnefellesskapet den ene dagen og ekskludert den neste. Om den evige jakten på «likes» og bekreftelse i sosiale medier. Om at jentene hele tiden må forholde seg til et sosialt hierarki, der de mest populære troner på toppen.

Er du ikke den mest populære selv, må du i hvert fall sørge for å være venn med henne som skinner mest, slik at hun kan skinne tilbake på deg – inntil hun bytter deg ut.

Jentemødre forteller om døtre som blir usikre, og som bruker uforholdsmessig mye energi på å posisjonere seg, fordi de aldri helt vet hvor de befinner seg i dette hierarkiet. I hvert fall ikke før de har sjekket mobiltelefonen om morgenen.

Og det de da ser, gjør kanskje at de har mest lyst til å krype under dyna igjen. For hvis det var krevende å være ung jente før, er det blitt enda verre når fornedrelse og avvisning blir kringkastet i sosiale medier.

Dette så vi et eksempel på i Aftenposten denne uken, der en ung jente skrev et debattinnlegg om hvor tøft det var å ikke få nok «likes» da hun byttet profilbilde. «Jeg følte meg elendig. Føltes som jeg ikke betydde noe. Jeg følte meg som en taper», skriver hun og forteller at hun brast i gråt.

Det ødelegger selvbildet å være akseptert den ene dagen og utstøtt den andre. Det gjør deg sårbar for kritikk, når du hele tiden må lete etter signaler på om du er godtatt. Du skal ha psyke av stål og betong for å komme deg gjennom ungjentekulturen uten varige sår på sjelen.

LES OGSÅ:Mest mobbing via Snapchat

Til tross for myndighetenes kamp mot mobbing, viser den siste Ungdata-rapporten som kom i høst, at flere jenter blir mobbet og at de har færre venner enn før.

NOVA-forsker Anders Bakken vedHøgskolen i Oslo og Akershus sto bak rapporten. Han ser funnene i sammenheng en utvikling der flere jenter forteller om ensomhet, depresjon og psykiske helseplager.

Kan jentekulturen og ikke minst jentemobbing være én av grunnene til at en del jenter mister frimodigheten allerede mens de er ganske små?

Slik at de som tenåringer ikke tør å si ja til tilbudet om å være fotballdommer, mens guttene takker ja med største selvfølgelighet når de blir vist tillit?

Slik at de noen år senere ikke tør ta ordet på forelesningen, mens mannlige medstudenter snakker høyt og lenge?

Og slik at de som voksne takker nei til å gå inn i styrerommene eller opp på talerstolene når de blir invitert?

LES MER:6,3 prosent mobbes på skolen

Vi skal ikke glemme at gutter har sine egne utfordringer, blant annet med stort frafall i skolen. Men med kvinnedagen like bak oss, synes jeg det er interessant å spørre hva som hemmer jentene våre, for i år som tidligere år var kvinners manglende frimodighet et tema som gikk igjen.

Hvordan kan vi som samfunn klare å gjøre jentene mer robuste? Hvordan kan vi hjelpe dem til å være mindre opptatt av hva andre mener og få tro på seg selv?

Og fra en kristen synsvinkel: Hvordan kan vi lære dem til å se seg selv slik Gud ser dem; som dyrebare og høyt elsket, og ikke slik de mest populære i skolegården har definert dem?

Følgende to punkt kan være verd å reflektere over: Hvis det er riktig at grunnlaget for manglende selvtillit legges når jentene er små, må også fundamentet for god selvfølelse legges tidlig.

LES OGSÅ:Voksnes ansvar når barn mobbes

Derfor må foreldre, lærere, trenere og barne- og ungdomsledere være bevisst på å skape trygghet, bygge selvtillit og gi utfordringer.

Og dessuten: Bibelen gir oss en fantastisk oppfordring når den ber oss «kappes om å hedre hverandre». Som voksne må vi ikke se smått på oss selv som rollemodeller.

Hvis unge jenter ser eldre kvinner møte hverandre med hederlig omtale, i stedet for sladder, og med raushet i stedet for kritikk, vil det sette varig preg på deres egne relasjoner.