Illustrasjonsfoto: Fotolia

Illusjonen om den 12. uke

søndag 24. juni 2018

Lederartikkel

Alle mennesker har like rettigheter. Det er et grunnleggende prinsipp i vår vestlige sivilisasjon. Men når blir et menneske et menneske? Det er et viktig spørsmål i abortdebatten.

Den svenske rikskringkasteren SVT leverte tidligere i år et lite, men heftig angrep på selve grunnlaget for abortpraksis: tidsgrensen for tillatelse av fri abort. Den berømte 12. uke. Eller 20. uke. Eller et annet tidspunkt i graviditeten, alt etter hvor i verden et menneskeliv spirer fram.

I en episode av dokumentarserien «Domstolen» gikk nemlig tv-teamet inn i saken til den norskfødte «samvittighets-jordmoren» Linda Steen. Som Dagen omtalte viste SVTs journalist med all tydelighet at de som forvalter abortlovgivning og -praksis ikke kan svare på dette grunnleggende spørsmålet.

Fri abort vant fram ved at aktivister fremstilte kvinnen som det eneste individet i problemstillingen. Vonde historier om mislykkede aborter og fortvilte situasjoner var ikke vanskelig å finne. Fosteret var en celleklump og helt usynlig som individ, og spørsmålet om dets rett til liv ble dermed noe man ikke behøvde å ta stilling til.

Det er ingen tvil om at kvinners rettigheter og perspektiv mange ganger har vært oversett og undertrykt i samfunn dominert av menn. Dette er selvsagt noe som fortsatt skjer i mange deler av verden – og i noen grad også her til lands. Ingen må heller tro at hver abort kun er et uttrykk for egoisme.

Men skal en snakke sant om abort så finnes det en viss rekkefølge i spørsmålene. Da bør et av de første spørsmålene vi stiller oss være spørsmålet om hvem som berøres av en abort. Hvis det korrekte svaret er at fosteret ikke er et menneske og dermed ikke kan sies å berøres av en abort, så kan en gå videre og fokusere utelukkende på kvinnens omstendigheter.

Men hvis svaret er «vi vet ikke», så er situasjonen en helt annen. Det er noe de fleste bør kunne være enig i. Vårt samfunn ville aldri funnet på å behandle noen mennesker slik vi behandler fosteret i mors liv. Aldri ville vi degradert noe menneske på en slik måte at vi lot et annet menneskes ve og vel gå foran retten til å leve. Selv den verste kriminelle får beholde sin verdi og sine rettigheter som menneske.

I filosofiske miljø finnes det selvsagt tradisjoner for debatt, og de foregår særlig langs to linjer. Den ene handler om fosterets status som selvstendig person. Den andre handler om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp uavhengig av om fosteret er et menneske med rettsvern.

De færreste abortdebatter tar imidlertid innover seg denne problemstillingen. Om en ser på de ferske eksemplene fra Irland og Argentina, så høres det bare ut som 70-tallet om igjen. Fosterets menneskerettigheter er fullstendig fraværende, uten at det fremføres gode argumenter for hvorfor det tenkes slik.

I dagens avis kan du lese at organisasjonen Menneskeverd opplever at flere unge mennesker er villige til å se på spørsmålet om abort med friske øyne. Det skjer nettopp i møte med ny kunnskap og åpen undring rundt livet som vokser der inne. Kanskje gir det et håp om at endring en gang kan være mulig. Vi skal aldri slutte å håpe, be og arbeide for det.