Netta fra Israel feirer Eurovision-seieren på scenen i Lisboa. Foto: Armando Franca, Ap Photo/NTB scanpix

Hykleri er sjelden vakkert

mandag 14. mai 2018

Lederartikkel

De som nå protesterer mot en finale i Jerusalem, hva ville de sagt om det var Tyrkia som vant? Eller Hviterussland? Eller Aserbajdsjan, som faktisk arrangerte finalen i 2012?

«Jeg er så glad! Takk for at dere valgte annerledeshet, takk for at dere feirer mangfold!»

Slik takket årets israelske Melodi Grand Prix-vinner Netta Barzilai etter å ha blitt den fjerde MGP-vinneren fra Israel.

Hun vant med en sang som til de grader tar tiden på pulsen, ikke minst etter det siste drøye halvårets #metoo-kampanje. Barzilai representerer det moderne Israel, og vant med en sang som passer godt inn i Eurovision-universet. Det var i seg selv interessant å legge merke til at det var folket, ikke de ulike landenes fagjuryer, som gjorde at Barzilai vant.

Fra Israels ledere ble hun hyllet. Både statsminister Benjamin Netanyahu og president Reuven Rivil var raskt på banen med gratulasjoner. Timing var nærmest optimal to dager før Israels 70-årsdag etter vestlig kalender, og for den saks skyld også to dager før den amerikanske ambassaden i går ble flyttet fra Tel Aviv til nettopp Jerusalem.

Da Barzilai utbrøt «neste gang i Jerusalem» var det nok mange israelvenner - både i og utenfor Israel - som oppfattet nærheten til det kjente jødiske uttrykket «neste år i Jerusalem».

Men kvelden var ikke omme før spørsmålene begynte å komme. Kan Melodi Grand Prix - eller Eurovision, som har blitt en mer vanlig betegnelse også her i landet - arangere sin finale i en så omstridt by som Jerusalem? Siden lørdag har både fagfolk og politiske aktivister vært på banen. Og det er da det begynner å bli tankevekkende.

For Jerusalems status er omstridt, det kan ikke være ukjent for noen. Men Melodi Grand Prix-finalen har blitt arrangert der før. Og det er alt annet enn nytt at et kulturarrangement også har politiske over- eller undertoner.

De som nå protesterer mot en finale i Jerusalem, hva ville de sagt om det var Tyrkia som vant? Eller Hviterussland? Eller Aserbajdsjan, som faktisk arrangerte finalen i 2012?

Kobling mellom idrett og kultur på den ene siden og politikk på den andre har mange ganger ført til krevende debatter. Til sommeren arrangeres fotball-VM i et Russland hvor Vladimir Putins grep om makten stadig utfordrer vanlige demokratiske spilleregler.

For ti år siden ble OL avviklet i Kina, et land som ikke har den beste historikken når det gjelder respekt for menneskerettigheter. I flere tilfeller har det vært seriøs debatt om hvorvidt det er rett å delta i mesterskap og festivaler som finner sted i land med politisk tvilsomt styresett. Men gjennomgående har vurderingen vært at vi bør prøve å la politikk være politikk og møtes på de arenaene der det er mulig å møtes.

Det er verdt å merke seg at når både musikkentusiaster og andre MGP-fans møtes i Jerusalem til neste år, møtes de i den eneste hovedstaden i Midtøsten hvor en slik festival kunne funnet sted. I den eneste hovedstaden i Midtøsten hvor det finnes et reelt demokrati.

Hvor det finnes ytringsfrihet. Hvor det finnes forsamlingsfrihet. Hvor det finnes en fri presse. Hvor det finnes et moderne samfunn som har tatt imot et formidabelt antall innvandrere, sett i forhold til befolkningens størrelse.

I disse dager, hvor vi minnes den moderne staten Israels tilblivelse og omstendighetene rundt den, er det all grunn til også å gratulere Israel med seieren i Melodi Grand Prix.