STERK: Saudi-Arabias kronprins og sterke mann Mohammed bin Salman regnes som den ansvarlige for landets nye og tøffere linje mot utenlandske kritikere.  Foto: NTB scanpix

Hvorfor er vi så redde for bøllene i Profetens hjemland?

fredag 10. august 2018

Lederartikkel

Hva er grunnen til at likestillingsnasjonen Norge ikke stiller seg bak kravet om at islamister skal løslate fengslede kvinneaktivister?

På den arabiske halvøy ligger en av verdens mest tilbakestående nasjoner, Saudi-Arabia. Landet er det eneste i verden med et familienavn som del av nasjonsnavnet. Symbolikken er klar: Her er det huset Saud som med sin jernhånd er satt til styre landet etter de mest fundamentalistiske og diktatoriske prinsipper i islam. Og det gjør de da også. Saudi-Arabia ligger stabilt i toppen av alle lister over nasjoner som undertrykker menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Landet er et av de som hvert år henretter flest personer. Saudierne bruker fortsatt groteske avrettingsmetoder som steining, halshogging og korsfestelse. Enkelte ganger er den ene henrettelsesmåtens grusomhet faktisk ikke nok. Da må ulike metoder kombineres for å oppnå den ønskede effekten. Som mandag denne uken da Elias Abulkalaam Jamaleddeen ble henrettet i Mekka. Den dødsdømte ble først halshugd med sabel. Deretter ble det hodeløse liket korsfestet og vist fram for offentligheten.

Slik er sharia-loven, slik er Muhammeds eksempel. For myndighetene i Saudi-Arabia tar nemlig på stort alvor at det er Profetens eget hjemland de styrer. Målet er å lage en nasjon som ligner mest mulig på det samfunnet Allahs budbringer etablerte på 600-tallet. Med undertrykkelse, frykt og vold skal nasjonen bygges.

Derfor praktiserer Saudi-Arabia fortsatt avhugging av legemsdeler som straff for tyveri. Og derfor skal kvinner ikke delta i samfunnslivet, men gjemmes bort bak slør og svarte, heldekkende plagg.

De kvinnene som våger å opponere mot sin status som annenrangs borgere, risikerer strenge straffer. En av de som har fått merke det, er kvinnerettsaktivisten Samar Badawi. Hun har i mange år vært aktiv i kampen for kvinners rettigheter i det konservative islamistiske kongedømmet. Badawi har flere ganger blitt arrestert, nå sist i forrige uke.

Og det er en arrestasjon som skaper internasjonale forviklinger. For Saudi-Arabia prøver ikke bare å skremme sin egne befolkning fra å protestere mot de ekstreme menneskerettsbruddene. De bruker faktisk den samme frykttaktikken mot andre land som ber dem respektere menneskerettighetene.

Det har Canada nå fått merke. For en uke siden la det kanadiske utenriksdepartementet ut en melding på Twitter der de bad om en umiddelbar løslatelse av Samar Badawi og andre kvinneaktivister som er fengslet i landet. Reaksjonen fra Saudi-Arabia lot ikke vente på seg.

Det saudiarabiske utenriksdepartementet kalte Canadas oppfordring for «et alvorlig og uakseptabelt brudd på kongerikets lover og regler». Mandag denne uken ble Canadas ambassadør kastet ut av landet. Han fikk 24 timer på seg til å forlate Riyadh. Samtidig ble all handel med kanadiske selskaper midlertidig stoppet. Og de saudiarabiske myndighetene beordret sine 16.000 saudiarabiske studenter i Canada til å forlate landet og finne seg universiteter andre steder.

Heldigvis nekter Canada å bøye seg for bøllene i profetens hjemland. Landets utenriksminister Chrystia Freeland sier at Canada «alltid skal stå opp for menneskerettigheter» og minner om at kvinners frihet er en av disse. Det islamistiske regimet i Riyadh kan bare drive denne formen for truende opptreden mot et vestlig land fordi Vesten ikke stiller seg solidarisk samlet bak Canadas helt rettmessige krav.

Foreløpig har ingen allierte land rykket ut med støtte til Canada, mens Saudi-Arabia på sin side har fått støtteerklæringer fra De forente arabiske emirater, Bahrain og de palestinske selvstyremyndighetene. Under det sittende regimet i USA har dessverre kampen for menneskerettighetene blitt kraftig nedprioritert. President Donald Trumps kommentar til saken er bare at dette er et problem som Canada og Saudi-Arabia får rydde opp seg imellom.

Norges reaksjon er ikke fullt så likegyldig som den fra Det hvite hus. Men heller ikke norsk UD har mot til å be Saudi-Arabia løslate de kvinnene som sitter bak lås og slå kun fordi de har bedrevet helt ordinært demokratisk arbeid. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sier at den norske regjeringen er bekymret for menneskerettighetene i Saudi-Arabia og kvinneaktivistenes situasjon spesielt. Det har de gjort klart overfor saudiarabiske myndigheter, nå senest i et møte med ambassadøren deres på torsdag.

Men faktum gjenstår: Vår regjering er ikke så bekymret over disse kvinnenes situasjon at man ber om deres løslatelse. Tydeligvis er det å gå for langt. Saudiaraberne kan jo bli like sinte på oss som på Canada. En slik holdning er intet mindre enn skammelig fra freds-, menneskerettighets- og likestillingslandet Norge. Men dessverre er den ikke så overraskende.

Vi så de samme mekanismene da regjeringen Solberg vendte ryggen til Liu Xiabo og lot ham dø i de kinesiske kommunistmyndighetenes varetekt uten å protestere. God markedstilgang for norsk laks var av større betydning enn en fredsprisvinners liv og frihet.

Visst er våre myndigheter opptatt av menneskerettighetene. Bare det ikke koster noe. For fisk og olje er jo viktigere, tross alt.