TILLIT: Det kan være forskjell på å tro på Gud og å stole på Ham. Det går an å leve slik at frykten for omgivelsene er større enn tilliten til Gud. Men det må ikke være sånn, skriver Tarjei Gilje. Foto: Fotolia

Har du funnet perlen i åkeren?

lørdag 13. januar 2018

Lederartikkel

Det er lettere å forholde seg til Gud hvis vi kan holde ham litt på avstand. I hvert fall kan det virke sånn.

Kanskje er det rart å begynne en lederartikkel på denne måten. Overskriften kan virke som innledningen på en ikke spesielt original andakt. Jeg har ikke særlig god greie på verken juveler eller jordbruk, men Jesu korte lignelse fra Matteus 13 har noe viktig å si oss.

Lignelsen, som er en blant flere i dette kapitlet, er ikke lenger enn at den får plass i ett eneste vers: «Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.»

I vår tid ville vi kanskje sett på en slik handling som uttrykk for radikalisering, som noe nærmest ekstremt. Mannen fant altså noe han anså som så verdifullt at han gladelig solgte alt han eide for å få tak i det. Har evangeliet en slik plass hos oss?

Det er lettere å forholde seg til Gud hvis vi kan holde ham på litt avstand. I hvert fall kan det virke sånn. Og det er ikke til å underslå at vi som kaller oss kristne nok noen ganger bidrar til at andre ønsker å forholde seg til Gud på avstand.

Hvis våre egne fortolkninger av Gud blir så smale og begrensede at Gud blir formet i vårt bilde, er det kanskje ikke til å undres over at dette gudsbildet har begrenset appell overfor andre.

Samtidig gjelder det for oss alle at det å få Gud nært innpå livet også medfører noen utfordringer. Hvis vi vil ta Gud på alvor, kan vi ikke leve livene våre som om han ikke fantes. Og selv om vi tror på Gud, kommer vi ikke unna at han ikke alltid opptrer slik vi skulle ønske.

Den amerikanske pastoren og forfatteren Timothy Keller skrev på Twitter torsdag at «en ting er å tro på Gud, en helt annen ting er å stole på Gud.» Det kan virke som et opplagt utsagn, som å slå inn en allerede åpen dør. Men har ikke Keller et nesten ubehagelig godt poeng?

For tiden går den danske serien «Herrens veier» på NRK. Takket være min danske svigerfar, og enda mer takket være hans datter, har jeg fått et nærmere forhold til det danske enn jeg hadde før.

En sommerdag for et par år siden gikk jeg til gudstjeneste i Folkekirken, og lot meg fascinere av presten som konstaterte at «Gud har aldri vært harmløs. Gud er ramme alvor». Det lå et livsalvor bak prestens ord.

I det moderne Norge begynner Gud å fremstå mer og mer harmløs. Hvis det ikke finnes noen fortapelse utenfor den urettferdighet vi opplever her i verden, hvis Jesus først og fremst var et godt forbilde og ikke så mye Guds lam som bærer verdens synd, hvis Bibelens etikk må vurderes kritisk på samme måte som annen etikk, da er også kirken på vei til å bli ganske harmløs.

En slik kirke kan passe godt inn i det flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet. Den lever kanskje opp til et slags folkekirkeideal. Men den er lett å distansere seg fra.

Hvis Gud er en vi kan forme i vårt eget bilde, er Han ikke lenger Gud. Hvis vi kan legge våre moderne humanistiske idealer til grunn for å vurdere om Gud er skikket til rollen sin, spørs det om vi ikke også bør legge bort trosbekjennelsens første artikkel.

De to andre også, forsåvidt. Hvis kristendommen ikke er eksistensiell, er den ingen ting. Hvis ikke Guds rike omslutter hverdagene, er Guds rike redusert til åndelig kosmetikk, til overflatisk pynt.

I serien «Herrens veier» konstaterer bispekandidat Johannes Krogh først at han tror på Gud. I en servicekirke er ikke det heller nødvendigvis selvsagt. Så skal Krogh - som ellers ikke akkurat fremstår som noen typisk vestlandspietist - forklare sitt syn på islams plass i det moderne samfunnet.

Han viser ganske enkelt til kirkens bekjennelsesskrifter. Krogh tilfører ingen egne fortolkninger eller fargerike karakteristikker. Han tar ikke til orde for å åpne noen ny front mot islam.

Men han viser til at det ut fra kristen tro er opplagt at islam ikke er det religionen utgir seg for å være. Hvis man tror på Jesus Kristus som verdens frelser, kan man ikke samtidig tro at Muhammed var den profeten islam presenterer ham som.

På et vis tror jeg mange i min generasjon - sikkert meg selv inkludert - befinner seg i et slags spenn mellom sekularisering og forlegenhet: Sekularisering som en konsekvens av både syndens krefter i oss og det sterke ytre presset i retning av å gjøre troen til en mer perifer faktor i livet.

Forlegenhet som en konsekvens av overdreven vilje til å definere innenfor og utenfor blant mennesker av ulike teologisk overbevisning. Til sammen står både frykt og forlegenhet overfor omgivelsene i veien for frimodig forkynnelse av evangeliet, for frimodig tillit til Gud.

Det finnes ikke noe reelt alternativ til oppriktig sannhetssøken. Derfor gjør vi klokt i å være ivrige til å lytte, og varsomme til å dømme. Det finnes mange spørsmål vi ikke uten videre kan svare på.

Men vi kan peke på perlen i åkeren. Evangeliet om Jesus Kristus. Frelse. Nåde. Syndenes tilgivelse. Barnekår hos Gud. Evig liv. Guds rike her og nå, men samtidig ennå ikke.

For det kan være forskjell på å tro på Gud og å stole på Ham. Det går an å leve slik at frykten for omgivelsene er større enn tilliten til Gud. Men det må ikke være sånn.

Som den danske folkekirkepresten sa det i Løkken kirke i 2016: «Når Gud får være Gud, får vi være mennesker.» For det å ha funnet perlen i åkeren, det å få være en Jesu disippel, er mer verdt enn alt annet.