SAVNET: Søster Muntaha hadde reist tilbake til det utbrente barnehjemmet flere ganger for å lete etter det savnede Jesusbarnet fra julekrybben. Så sto han plutselig opp fra asken.  Foto: Kari Fure

Han som kommer med håp

lørdag 23. desember 2017

Lederartikkel

Den som bærer troen på Jesus Kristus i hjertet, har alltid håp.

Omgivelsene var så håpløse som de kunne bli. Sammen med en dominikansk nonne hadde jeg gått rundt i et utbrent barnehjem i en by i Nord-Irak. Da IS angrep tre år tidligere, ble nonnene og jentene som bodde på dette barnehjemmet drevet på flukt. Nå var huset utbrent. Alt var ødelagt.

Stille gikk søster Muntaha og jeg fra rom til rom og så på de forkullede restene. Hun hadde vært tilbake til det utbrente huset før, men det var like vondt å se ødeleggelsene hver gang.

– Selv barnas huske i hagen satte de fyr på. Hvorfor var det nødvendig? Hva ønsket de å oppnå? spurte hun.

Plutselig skrudde hun på vannslangen og satte seg på kne ved et bed for å rydde. Fra avstand så jeg at hun fant noe. Hun spylte, skrubbet og spylte enda mer. Jeg gikk nærmere, men klarte ikke å se hva det var. Kunne det være en dokke?

Så rettet hun ryggen. Med et lykkelig smil viste hun skatten som lå gjemt under rusk og rask. Det var det savnede Jesusbarnet fra barnehjemmets julekrybbe. En forseggjort lubben figur med glorie rundt hodet. Dobbelt så stor som håndflaten hennes.

Hun hadde lett etter Jesus-figuren hver gang hun hadde vært tilbake til barnehjemmet etter at byen ble befridd fra IS. Rett før jul i fjor reiste hun ens ærend for å se om hun fant ham.

Så, plutselig, sto han opp fra asken. Denne julen ligger Jesus-figuren der han hører hjemme, i julekrybben i det nye barnehjemmet som nonnene har startet i Kurdistan. Han ligger der som et symbol på håp.

De kan trenge håp nå, innbyggerne i Irak. De er trette. De har levd så lenge med krig. Når kirkene fylles i julen, er det fordi de kristne irakerne vet at det er her de finner håpet. Ikke som en figur og et symbol, men som et reelt håp i troen på den levende Jesus Kristus.

Det er dette som skiller de som tror fra de som ikke tror. De kan ha mistet like mye som de andre flyktningene. De kan sørge over tapet av mennesker de elsket. Og de kan leve i like begredelige omgivelser som alle andre. Men den som bærer troen på Jesus Kristus i hjertet, har alltid håp.

For vi tror på en som har lovet å være med oss, selv på de tyngste dagene. Vi tror på en som har lovet å komme igjen. Og nettopp dette håpet er grunnen til at forunderlig mange muslimer de siste årene har søkt til kirkene i Irak, i Syria og i nabolandene. De har mistet håpet, men i kirkene finner de det igjen.

«Frykt ikke», sa engelen til hyrdene som holdt nattevakt over flokken sin. Knapt noen oppfordringer blir gitt oftere i Bibelen enn «frykt ikke». Rent menneskelig kan denne oppfordringen være vanskelig å følge. Vi lever i en urolig verden. Daglige nyheter om miljøkrise, flyktningkrise, atomtrussel og ordkrig mellom stormaktsledere kan få noen hver til å kjenne et stikk av frykt.

Da er det godt på en lille julaften å minne hverandre om at vi som kristne dypest sett ikke trenger å være redde, fordi det er himmelen som er vårt egentlige hjem.

«Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere», lover ­Jesus i Johannesevangeliet, og han fortsetter litt senere i samme kapittel: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet».

Vi er ikke forlatt. Barnet i krybben minner oss hver jul på Guds grenseløse omsorg, som han viste ved å stige ned og bli en av oss. Han er en som er prøvet i alt, og som lider med oss i vår svakhet.

Et av de vakreste forsøkene på å gi mennesker håp så jeg nettopp i en flyktningleir i Kurdistan for et par år siden. ­Presten som ledet leiren hadde satt opp en julekrybbe i full størrelse.

Figurene av Josef, Maria og Jesusbarnet var plassert i et telt lik de teltene mange av flyktningfamiliene bodde i på denne tiden. Det sto der som en påminning om at Frelseren selv hadde vært flyktning, og at livet ikke er over, selv når alt raser sammen rundt en.