Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Høsten da kvinnene sa stopp

lørdag 25. november 2017

Lederartikkel

Jeg vil tro at de aller fleste kvinner, en eller flere ganger i livet, har opplevd grenseoverskridende adferd fra menn.

#Metoo er snøballen som begynte å rulle, og som raser av gårde i slik fart at den ikke er mulig å stoppe. Kampanjen har gitt tusenvis av norske kvinner innen media, teater, musikk, akademia, politikk, juss og idrett mot til å dele historier om seksuell trakassering. Torsdag sa også biskop Ingeborg Midttømme fra.

Vi har alltid visst at seksuell trakassering var et problem, men dette ble høsten da vi så hvor utbredt det faktisk er. Vi ser også mønstre som går igjen i fortellingene. Det handler som regel om ujevne maktforhold. Om situasjoner der en mann med makt utnytter en kvinne med mindre makt. Han tråkker over grensene. Hun føler skam og forlegenhet.

Det finnes svært mange gode, anstendige menn der ute. De aller fleste er slik. Jeg vil tro at disse mennene er sjokkert over det de nå hører. Men kvinner flest er neppe særlig overrasket. Vi lærer fra vi er små at vi må passe oss.

Vi utvikler antenner, leser situasjoner og trekker oss unna. «Som kvinne er jeg trygg hvis menn bestemmer seg for det, utrygg hvis de bestemmer seg for noe annet», skrev NRK-korrespondent Kristin Solberg i en kommentar til #metoo. Det er et tankevekkende utsagn.

Jeg vil tro at de aller fleste kvinner, en eller flere ganger i livet, har opplevd grenseoverskridende adferd fra menn. Jeg også. Som ungjente på hybel der sivilarbeideren vegg i vegg prøvde seg, som student med deltidsjobb der sjefen kom for nærme, som voksen da en fyr plutselig klasket meg på baken og syntes det var festlig.

Det verste var på Metroen i Istanbul, der folk sto tett i tett og mannfolk uten blygsel utnyttet situasjonen til å klå på damene. Ubehagelig og invaderende, men ikke alvorlige hendelser og aldri i kristne sammenhenger. Heldigvis. Der har jeg kjent meg trygg.

Andre har vonde erfaringer også herfra. Det er ille å høre at biskop Ingeborg Midttømme har mottatt nakenbilder og opplevd annen trakassering. Ja, det er dypt skuffende å høre at ikke bare menn utenfor kirken, men også prestekollegaer har gått langt over streken.

Vi må bare ikke innbille oss at kristne miljøer slipper unna. I USA har to kvinner lansert emneknaggen #ChurchToo. I Sverige skriver kvinner om trakassering i kirken under #vardeljus.

I Dagen har vi omtalt flere overgrepssaker i årenes løp. Kristne organisasjoner har laget retningslinjer for tiltak ved overgrep, fordi de så at det var nødvendig. Fordi det tradisjonelt drikkes lite alkohol i festlig kristelig lag, har ikke overgrep gjort i fylla vært problemet. Derimot finnes andre uheldige trekk.

Ujevne maktrelasjoner er svært vanlig også her. Det er ikke usannsynlig at beundring for sterke ledere eller unyansert vektlegging av underordning, kan gjøre kvinner sårbare. Også i våre sammenhenger finnes det menn som beskytter hverandre og uvilje mot å ta opp ting som kan sette fellesskapet i dårlig lys.

Når menn utnytter situasjoner, handler det ikke bare om makt, men trolig også om kvinnesyn. Om manglende respekt for kvinner, og om menn som først og fremst søker fellesskap og anerkjennelse seg i mellom.

Og det handler om menn som bagatelliserer eller stempler kvinner som sutrete og hårsåre når de sier fra. Som i Midttømmes tilfelle, der hun får beskjed om ikke å være prippen når hun tar tak i saker der hun selv eller andre er blitt utsatt for overtramp.

Denne høsten har vist at seksuell trakassering og grenseoverskridende adferd skjer over alt. Og nettopp fordi asymmetrisk makt spiller så stor rolle, tror jeg at det som til nå er avdekket, bare er toppen av isfjellet.

Når kvinner innen juss, politikk og media melder fra, har de gjerne ressurssterke nettverk i ryggen. Hva da med kvinner i yrker der avstanden i makt kan være enda større? Hvor mange slibrige kommentarer må stuepiker på norske hoteller ta imot?

Hvor mye tafsing opplever servitører i utelivsbransjen i løpet av en julebordssesong? Jeg håper at de har mot til å varsle, og at de har ledere som tar dem på alvor. At hendelser ikke latterliggjøres og ufarliggjøres.

Skam får den krenkede til å bøye hodet og tie stille. De siste ukene har kvinner fått ny frimodighet til å si fra når grove overtramp skjer. Det store antallet rammede er nedslående, men gir samtidig kraft.

For når så mange har opplevd det samme, får flere mot til å trampe i bakken og si stopp. Derfor kan vi håpe at denne høsten blir et vannskille i kampen mot seksuell trakassering.