DRAMA: En av guttene i grotten smiler mot fotografen. Gjennom den intense mediedekningen er de innestengte guttene og treneren deres kommet nær oss, selv om de er langt borte.  Foto: AP/ NTB SCANPIX

Guttene i grotten fikk verdens oppmerksomhet

tirsdag 10. juli 2018

Lederartikkel

De mange barna som er fanget i prostitusjonens mørke grotteganger, er lettere å distansere seg fra.

Tolv gutter og en trener innesperret i en grotte i Thailand har engasjert en hel verden de siste ukene. For de pårørende har følelsene vekslet mellom fortvilelse og håp. Vi andre har fulgt dramaet på avstand.

Vi har levd oss inn i bekymringene over vanskelige leiteforhold, illevarslende værmeldinger og trange passasjer. Det er ikke bare munkene utenfor grotten som har bedt for guttene. Vi er mange som har foldet hendene og bedt til Gud om å redde de tolv og treneren deres.

Dramaet i Thailand har skapt et voldsomt engasjement i en ellers nyhetsfattig sommer. Flere norske medier har sendt egne reportere og kommentert time for time. Ofrene er lette å identifisere seg med. Vi kjenner ansiktene. Vi har sett fotballskoene og syklene deres. Våre egne barn har kanskje maken.

Og vi er mange som har sendt barna våre av gårde på tur og leir og håpet at de måtte komme uskadde hjem. I Thailand gikk det ikke bra. Guttenes forlatte sykler utenfor grotten lå der som en taus kommentar til hvor ille det gikk. Derfor fulgte vi med, dag etter dag. Ville det ende godt eller galt? Ville de overleve? Ville de bli gjenforent med foreldrene? Ville de kunne spille fotball igjen?

Det finnes andre dramaer i Thailand som også involverer barn. Mange flere barn. De får livene sine ødelagt, noen er i virkelig livsfare, men de har ikke verdens kameralinser rettet mot seg. De blir ikke tilbudt assistanse fra topptrente redningsmenn. Tesla-gründeren setter ikke inn et ekstra gir og lager mikro-ubåt for å få dem ut av uføret, slik han gjorde for guttene i grotten.

For det nytter verken med ubåter eller dykkere i de mørke hullene som disse barna er dyttet ned i. Det handler om de hundretusener, ja, millioner av barn som blir solgt til prostitusjon og porno. De er ofte barn av foreldre som er så fattige at de ikke ser noen annen utvei enn å gi bort eller selge barna sine.

Er de først fanget, har de ifølge UNICEF få muligheter til å unnslippe. Nettopp Thailand er et høyrisikoland. Det samme er nabolandet Kambodsja, Filippinene og flere andre land i regionen, men også for eksempel Brasil.

ECPAT Norge er del av et globalt nettverk som jobber mot seksuell utnytting av barn. De anslår at om lag 1,8 millioner barn blir utsatt for seksuelle overgrep av turister årlig. Nå oppfordrer de nordmenn om å melde fra til norsk politi dersom de ser mistenkelige situasjoner på ferie i utlandet.

Middelaldrende turister med purunge lokale jenter på hotellet eller barn som er i bassenget med menn som ikke ser ut til å være faren, bør få varsellampene til å blinke. Kripos støtter initiativet.

Dramaet i grotten var konkret, tidsavgrenset og gjenkjennelig. Det føltes nært, selv om det var langt borte. Derfor strømmet hjelpen til. De mange barna som er fanget i prostitusjonens mørke grotteganger, er lettere å distansere seg fra. Vi kjenner ikke navnene og ansiktene deres.

Vi vet ikke hvilken posisjon de spiller fra på fotballbanen eller om de er gode i matte. Antallet er så stort at vi kjenner oss maktesløse. Derfor er det fristende å se en annen vei. Men lidelsen for hvert enkelt barn er ikke mindre enn for guttene i grotten.

Dét må vi ta inn over oss. Heldigvis setter både stater og frivillige aktører stadig mer krefter inn i kampen mot barneprostitusjon og menneskehandel, Thailand inkludert. De, og barna de slåss for, fortjener all mulig støtte.