Fremdeles behov for norsk misjon?

En kirke uten glød for misjon er en blodfattig kirke som er i ferd med å glemme grunnen til at den eksisterer.

Færre nordmenn reiser ut som misjonærer. Det er muligens greit for kirkene i sør, men er det greit for oss i nord?

Dagen kunne fredag bringe ferske tall fra Digni og Norme som viser at tallet på norske misjonærer som er ute over lengre tid, har gått ned med nær ti prosent i løpet av et år. Dette føyer seg inn i en langsiktig trend. Norske misjonærer er i ferd med å bli en sjelden rase.

Nå er ikke dette bare dumt. At behovet for norske misjonærer mange steder minker, er jo et direkte resultat av at norsk misjon har virket. Sterke, nasjonale kirker har vokst frem. Nå klarer de seg selv og kan sende ut egne misjonærer til naboland. Disse misjonærene er ofte mer effektive enn vestlige, fordi de kjenner kulturen og språket.

Når kirkene i sør kan rekruttere medarbeidere lokalt, er det en gledelig konsekvens av at utdanningsnivået i landene er blitt høyere. De trenger ikke hente flinke folk langveis fra.

Det hører selvsagt med til bildet at hele den verdensvide kirke er i voldsom endring og at tyngdepunktet er flyttet fra nord til sør. «Utviklingen speiler at misjon ikke lenger er fra vesten til resten, men fra alle steder til alle steder», sier Dag Håkon Eriksen, internasjonal leder i Normisjon, til Dagen.

Dette gir spennende perspektiver. Misjonsvenner verden over har mange grunner til glede. Se for eksempel på vekkelsene i Kina, Nepal, Algerie og i Syrias naboland. Eller se på det isolerte Pawaia-folket som vi også skrev om i går, som nå har vunnet hundrevis av mennesker fra andre folkegrupper for Jesus, fordi ett eneste ektepar var villig til å investere år av sitt liv iblant dem.

Men misjonstrendene stiller oss også over for store utfordringer. At kirkene i sør blir selvstendige, må ikke forlede norske kristne til å tro at vi ikke trengs i misjonen.

Vi trengs. Så lenge misjonsbefalingen ikke er oppfylt, trengs kvinner og menn som vil reise til unådde folkeslag. Og de gamle sendelandene i Europa trenger å evangeliseres på nytt. Disse landene er blitt så gjennomsekularisert at folk flest er blitt fremmede for den troen som har vært selve samfunnsfundamentet.

Så lenge det finnes mennesker som ikke kjenner Jesus, er det alltid behov for flere hender, føtter og frimodige vitnesbyrd i misjonen. Vi må ikke innbille oss at Gud har begynt på noen form for nedbemanning i misjonssektoren og har sluttet å kalle nordmenn fordi de er for dyre i drift. Spørsmålet er heller om vi hører etter når han kaller.

Og om vi vil følge kallet. «Misjonsoppdraget gjelder alle mennesker. Det er et oppdrag som er gitt oss og som vi ikke kan velge om vi vil følge», presiserer Hjalmar Bø i NLM Utland i oppslaget om misjonstallene.

Hvilke forbløffende ting som kan skje når mennesker følger kallet kunne vi også lese om i Dagen fredag, i reportasjen om Isa og Jack Douglas, som vant det isolerte Pawaia-folket for Jesus.

Hjalmar Bø advarer om at vi blir fattigere både som kristenfolk og nasjon hvis vi «betaler oss ut» av misjonsoppdraget og gir kristne i sør ansvar for å utbre evangeliet. Som kirke trenger vi nemlig å være tett på misjonsarbeidet også for vår egen del.

Misjonens velsignelse går begge veier, både utover og innover. Misjon er viktig for vårt eget åndelige liv. Vi blir berørt når vi får se Gud arbeide, og vi blir vaksinert mot selvopptatthet når vi involveres i menneskers behov andre steder i verden.

Kirke og misjon er to sider ved samme sak, fordi det store oppdraget for oss kristne i verden er å fortelle videre de gode nyhetene om Jesus som døde for syndene våre, sto opp igjen og slik åpnet veien direkte hjem til Faderen for alle som tror. Derfor er en kirke uten glød for misjon en blodfattig kirke som er i ferd med å glemme grunnen til at den eksisterer.

Når færre reiser ut som misjonærer, er det ikke bare fordi kirkene i sør eller øst eller hvor de nå er står på egne bein. Det handler også om at giverinntektene til misjonsorganisasjonene minker.

Normisjon, for eksempel, har folk som vil reise, men strever med finansieringen. I et slikt perspektiv blir nedgangen i langtidsmisjonærer et faretegn som tyder på en lunkenhet til misjon blant kristenfolket.

Hva skyldes i så fall denne lunkenheten? Forkynnes det for lite om misjon? Er det fordi mindre kontakt med misjonsfeltene fører til mindre engasjement? Gjør sekularisering og kulturrelativisme at vi ikke helt ser poenget med misjon lenger? Er vi som kristenfolk tunghørte når Gud kaller?

Uansett årsak ser konsekvensene ut til å være at færre gir av tid og penger. Slik får misjonen mindre kraft og rekkevidde. Færre får høre om Jesus, og færre blir med til himmelen.