Fornyet tillit til Guds frelsesvilje
Reformasjonen var mer enn noe annet en åndelig gjenoppvåkning, med en fornyet og forklaret forståelse av frelsen.
Den da 34 år gamle munken Martin Luther kunne umulig ha forestilt seg ringvirkningene av den reformasjonen han var med på å sette i gang 31. oktober 1517.
Men i middelalderens Europa ble han en av dem som etterlot seg de dypeste sporene. Han ønsket ikke å stifte noen ny kirke, men det ble likevel konsekvensen av den teologiske debatten han reiste.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
500 år senere kan vi se tilbake på svære ringvirkninger, både i kirke og samfunn. Martin Luther har fått både ære og skyld for langt mer enn det han antakelig hadde ønsket seg.
Om vi nøyer oss med å se på det som var hans teologiske program, finnes det mange bekreftelser på Luthers gjennomslag. Den protestantiske kirkefamilien har vunnet terreng i alle verdensdeler. Men den har også blitt en nokså fragmentert kirkefamilie, med mange forgreininger og til dels store indre splittelser.
Det som likevel utgjør den største trusselen mot reformasjonens arvesølv er at de områdene hvor den lutherske kirken har vært sterkest også har vært rammet av til dels sterk sekularisering.
Ønsket om å forene teologien med samfunnsutviklingen gjør at kirkelige ledere påberoper seg luthersk legitimitet også når de fatter teologiske vedtak som åpent undergraver reformasjonens idealer.
Et tydelig eksempel på dette så vi i Kirkemøtets vedtak om ny vigselsliturgi for likekjønnede par nå i vinter. Det er en nytteløs øvelse å skulle forene dette vedtaket med idealet om «Skriften alene».
Slik viser vedtaket også hvordan reformasjonens fremste slagord kan bli redusert til nettopp slagord. Skriftprinsippet blir også truet fra motsatt side, hvor en til dels sterk individualisering bidrar til at bibeltolkning blir en nærmest privat øvelse, mer eller mindre løsrevet fra det kristne fellesskapet og den etablerte kirke. Heller ikke dette fortjener merkelappen «luthersk».
Det er vel verd å feire reformasjonens 500-årsdag. Men i feiringen må vi ikke la oss forlede til å tro at det er vår egen fortreffelighet som fyller 500 år.
Reformasjonen var mer enn noe annet en åndelig gjenoppvåkning, med en fornyet og forklaret forståelse av frelsen. Det var denne åpenbaringen som gjorde Martin Luther til reformator.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selve reformasjonen bestod av mange komponenter, og den åndelige åpenbaringen var også iblandet et politisk rammeverk som på mange måter skiller seg fra det vi i dag vil løfte frem som idealer. Derfor er det grunn til å ønske velkommen en fornyet debatt om reformasjonens betydning også i fremtiden.
Der kan inspirasjonen fra jubileumsåret 2017 være en viktig hjelp. Men da må vi ikke se oss blinde på det ytre og observerbare, eller på det storslåtte og prangende. Det var den fornyede tilliten til Guds frelsesvilje som lettet Martin Luthers sinn. Om vi virkelig vil ta del i feiringen av reformasjonsjubileet, er det denne styrkede tilliten også vi må be om å få del i.
