Familien er svaret på økende ensomhet

Sterke familier kan være et viktig våpen i kampen mot en stadig økende ensomhet. Men da må vi våge å omfavne kjernefamilien som institusjon, og si nei til normoppløsning som ideologi.

Den digitale tidsalderen har gitt oss tilgang på hverandre i en skala som aldri før har vært mulig. Likevel melder forskere i Storbritannia om en epidemi av ensomhet. Den britiske hjelpetelefonen for barn hadde i 2017 en økning på 14 prosent på oppringninger fra barn som var ensomme, ifølge Nola Leech i den kristne omsorgsorganisasjonen CARE.

Mange har forsøkt å forklare denne trenden blant barn og unge. Noen peker på sosiale medier. Vi er sosiale på en syntetisk måte som ikke egentlig tilfredsstiller våre sosiale behov, akkurat som syntetisk mat ikke tilfredsstiller vårt behov for næring. Andre har pekt på økt press på utseende, eller på dataspill.

Nola Leech mener at vi heller bør se på oppløsningen av familien som den grunnleggende årsaken til at mange mennesker i mindre grad kjenner på tilhørighet til andre mennesker. Når familiestrukturene forsvinner, slynges barn så vel som voksne ut i ensomhet. Der familien bevares kan barn og unge alltid regne med å ha noen som er der for en, uansett.

Vi mennesker har ulike grenser for når vi føler oss ensomme. Vi kan dessuten godt være alene uten å være ensom, og vi kan føle oss ensomme uten at vi strengt tatt er alene.

Men generelt kan vi si at vi føler oss ensomme når våre sosiale relasjoner synker i kvantitet og, ikke minst, kvalitet. Om du opplever ensomhet kan det så definitivt være grunn til å gjøre noe med det. Ensomhet kan nemlig over tid utgjøre en belastning for helsen.

For noen vil det selvsagt virke latterlig å si at familien skal kunne kurere ensomhet. Langt fra alle kjenner seg komfortabel med å omgås selv nær familie. Men om en ser det i et samfunnsperspektiv er Leechs poeng helt åpenbart. For de aller fleste er familien der gjennom hele livet og har en sterk lojalitet som ikke forsvinner om noen går gjennom en tøff fase. Blod er tykkere enn vann.

Denne sommeren har Pride-symbolet preget både bygater og logoer så vel som avissider. Myndighetene har trykket Pride til sitt bryst, og slipper denne sterkt politiske festivalen til i alle kriker og kroker av det offentlige rommet. «Knus kjerne­familien» var en av logoene i årets Pride-tog.

Vi kan ha forståelse for at noen kan se på kjernefamilien som ekskluderende. Men det vil i så fall være nettopp fordi den er så sterkt inkluderende for dem som hører til der. Det kan vise seg at vi trenger de sosiale gravitasjonspunktene som familier utgjør.

Vi skal strekke oss langt for å gi frihet til individet. Men vi kan ikke som nasjon være både for og mot kjernefamilien som institusjon. Vi kan ikke fortsette å løfte fram og hylle en bevegelse som har normoppløsning som et av sine mest sentrale mål, og samtidig forvente sterke og sunne familier som for eksempel kan fungere som et bolverk mot ensomhet.

Hvis vi omfavner oppløsning vil vi faktisk ende opp med et samfunn preget av oppløsning. Og det kan vise seg å være mer destruktivt enn vi har vært klar over.