Et positivt tilskudd i den norske skolen

Dette skoleslaget er fremdeles en provokasjon for mange.

Holdningen til friskoler er en av de viktige skillelinjene i norsk politikk. De senere årene har friskolepolitikken vært båret av brede forlik.

Det er stort sett enighet som at man ikke ønsker kommersielle skoler, og at man ønsker å legge til rette for skoler med religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen.

Men dette betyr ikke at friskolene nå kan senke skuldrene og tenke at rammebetingelsene deres er på plass en gang for alle.

For dette skoleslaget er fremdeles en provokasjon for mange. Vi ser det allerede i navnet. Friskoletilhengerne vil gjerne kalle dem nettopp friskoler, for å understreke at de har et noe friere forhold til staten enn den offentlige skolen har.

Motstanderne vil gjerne kalle dem privatskoler, kanskje for å gi inntrykk av at dette er skoler for de privilegerte, i motsetning til den allment tilgjengelige offentlige skolen. All den tid staten finansierer 85 prosent av driften, er graden av privatisering imidlertid nokså begrenset.

I gårsdagens avis kunne vi lese om en viss oppgang i antall elever på kristne friskoler. Oppgangen er ikke stor, og det totale antallet elever i disse skolene er heller ikke høyt om vi ser landet under ett.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå var 275.000 mennesker i videregående utdanning her i landet i 2015, hvorav 15.000 i fagskoler. Da trengs det ganske mye motvilje for å mene at de knappe 6.500 elevene på kristne friskoler utgjør noen trussel mot den offentlige skolen.

Antallet friskoler har økt de siste årene, men økningen er såpass moderat at det er langt igjen før vi kan snakke om en delt skole.

Statistisk Sentralbyrå melder også at blant de 629.000 elever i grunnskolen høsten 2016, gikk hele 96 prosent i offentlige skoler. Dette er ikke til hinder for at oppslutningen om friskoler kan medføre utfordringer for offentlige skoler lokalt.

Men i debatten om friskoler er det nødvendig å minne om hvilke grunnleggende prinsipper som ligger til grunn.

Foreldres rett til å velge utdanning for sine barn i tråd med foreldrenes overbevisning er forankret i FNs menneskerettigheter. Det bør fortsatt ha betydning for oss.

Derfor burde norske politikere i realiteten gjør mer for å sikre tilgangen til friskoler for flere, blant annet ved å styrke finansieringen. Når vi har en offentlig finansiert skole her i landet, burde adgangen til friskoler ikke være forbeholdt dem med en romslig økonomi.

Når antallet kristne friskoler øker, kan nok dette ha flere årsaker. Og det er viktig å huske at det store flertallet av kristne foreldre fortsatt har barna sine i den offentlige skolen.

Men når vi ser hvor betent debatten om K-en i KRLE, og for den del hele faget, har vært, sier det noe om en sekularisering som får en del kristne foreldre til å velge annerledes for barna sine.

Det vitner om liten respekt for dem det gjelder hvis politiske myndigheter på den ene siden aktivt går inn for å sekularisere skolen, og på den andre siden vil gjøre det vanskelig for foreldre å velge alternative skoletyper.

De kristne friskolene er et positivt tilskudd i det samlede norske skoletilbudet. På et individuelt plan kan det finnes gode grunner for å velge ulikt. Myndighetenes oppgave bør ikke minst være å sikre at foreldreretten fortsatt er reell.