Et piano som mister tangenter

Det er ikke vanskelig å være enig med Halldorf i at kristne bruker for mye energi på perifere spørsmål.

Det er med teologi som med musikk: Når du gir fra deg toner, får det konsekvenser for musikken. Blir mange toner borte, er det mye musikk du ikke kan spille.

Bildet ble talende for oss etter å ha lest intervjuet med pinsevennenPeter Halldorf i lørdagsavisen. Gjennom en årrekke har svensken Halldorf vært en produktiv og mye lest forfatter og åndelig veileder også her i landet. For mange er han blitt en inspirator som viser vei til dypere åndelige kilder. Med sin frikirkelige bakgrunn har Halldorf på en uvanlig og nyskapende måte hentet inspirasjon fra kirkens eldste historie.

Mange opplever at han gir hjelp til å finne personlig fotfeste i en tid da den vestlige sivilisasjonen lar sitt kristne grunnlag gå i oppløsning. Da øker behovet for å oppdage at vi som kristne hører til et stort fellesskap. Det strekker seg ikke bare over hele verden i vår tid, men også gjennom 2.000 år, helt tilbake til Jesu disipler.

Noe av det siste Jesus gjorde med sine disipler før sin lidelse og død, var å be for dem. Den såkalte yppersteprestlige bønnen, som vi finner i Johannes 17, er et av de varmeste og vakreste avsnittene i hele Bibelen. Den avspeiler Jesu dype kjærlighet til og omsorg for sine venner. Blant det Jesus ber om, er at hans disipler skal være ett.

Man skal ikke ha beveget seg mye i det kirkelige landskapet eller lest mye kirkehistorie før man undrer seg på i hvilken grad Mesterens bønn er gått i oppfyllelse. Skisma, splittelser og fragmentering har fulgt og følger den kristne kirke på en måte som bare er til å sørge over. Ofte er det retthaveri, smålighet og maktbegjær som har ført til at troende har skilt lag.

Å overvinne splittelse, slik at troende kristne kan finne hverandre på tvers av menneskelige skillelinjer og søke Gud sammen, er en tydelig drivkraft i Halldorfs arbeid. I utgangspunktet er dette fortjenstfullt og forbilledlig. Det er avgjørende at vi ikke lar sårhet og stolthet, misforståelser og fordommer stå i veien for kristen enhet. Men ekte kristen enhet forutsetter at man har en felles forståelse av hva som er sannhet.

Det er ikke vanskelig å være enig med Halldorf i at kristne bruker for mye energi på perifere spørsmål. Men vi kan ikke se at de konkrete sakene han nevner – uenigheten om homofilt samliv og fortapelsen – er slike spørsmål. Gjennom hele kirkehistorien, på tvers av andre skiller, har kirkene holdt fast på læren om ekteskapet som en gudgitt ordning mellom én mann og én kvinne.

Læren om at mennesket både kan bli frelst og gå fortapt, er også nedfelt i kirkelige bekjennelser. Og i begge spørsmålene er det solid bibelsk belegg for dette. Det savner vi hos dem som i dag vil anfekte og omdefinere kirkens tradisjonelle lære.

Debatten om disse spørsmålene kan oppleves både ubehagelig og lite konstruktiv. Vi har ingen problemer med å forstå frustrasjon over at slik strid skygger for budskapet om Jesus Kristus. Samtidig ser vi det ikke som noen holdbar løsning å tie om dette. Det innebærer i praksis at spørsmålene relativiseres - og seier for dem som har tidsånden på sin side.

Faren er at vi oppgir upopulære eller kontroversielle standpunkter for å oppnå kirkelig enhet. I praksis vil det samme skje som om man oppgir stadig flere tangenter på et piano: Musikken blir ikke lenger fulltonende. Som apostelen Paulus understreket, må vi framholde hele Guds råd.